Catenaccio, et ord som kan få en fotballfans blod til å fryse til is – og selv den mest sindige til å koke over av sinne.

Catenaccio var først bare en lur taktisk vri, som bragte med seg mye suksess for de lagene som benyttet seg av den, men ettersom årene gikk, og italienske lag tok over på 50- og 60-tallet, så vokste avskyen mot denne taktiske vrien. Det var ikke lenger bare en taktisk vri, men en destruktiv, defensiv og feig fotballfilosofi. Catenaccio sin historie kan deles opp i tre deler; først kom det spesifikke taktiske systemet catenaccio var, og etter det kom catenaccio som en sinnstilstand, før det tok steget vekk fra det sportslige til det kyniske blant lagledere, noe som førte til stygt spill, filming og manipulering. Dette er riktignok kun den allmenne oppfatningen av catenaccio, og kanskje det som har skapt denne stigmatiseringen av italiensk fotball som usportslig, som andre betrakter som en kunstform.

Sveitsisk opprinnelse
Ekte catenaccio ble født i Sveits på 1930-tallet, av den sveitsiske landslagstreneren Karl Rappan. Den dominerende taktikken på 30-tallet var den såkalte WM, eller en slags 3-2-2-3. Rappans løsning til dette var enkel, å ta en mann fra angrepet, og så plassere han i forsvar. Systemet ble kalt verrou, eller lås. Det som var problemet når man møtte lag som hadde tre angrepsspillere, og alle lag brukte mannsmarkering. Så når en angrepsspiller kom seg unna markøren, var han alene gjennom. Rappan ville stoppe dette, så han introduserte en ekstra forsvarsspiller. Denne forsvarsspilleren var forløperen til det vi i dag kjenner som en sweeper, eller som en libero. Sweeperen skulle ligge bak forsvaret, og enkelt og greit sope opp alt som kom gjennom. Sweeperen måtte være sterk, men være god til å takle rent, også måtte han være smart, og ekstremt god til å slå lange pasninger. Den mest kjente liberoen for hvermannsen er nok Franz Beckenbauer.

Da verrou kom til Italia, ble den kjent som catenaccio, som kan oversettes til hengelås på norsk. Gipo Viani, en karismatisk fotballspiller, trener, manager og styreformann, som etter andre verdenskrig tok over Salernitana i Italia. Han gjorde nesten det samme som Rappan, bare at han fikk en angrepsspiller til å bli med ned i forsvar for å markere motstanderlagets nummer ni, slik at han fikk en forsvarsspiller til overs. Prinsippet var det samme, og langt fra revolusjonerende, men det ble veldig effektivt. Gipo Viani har fortalt historien om hvordan han fikk denne ideen om at man trengte en ekstra mann i forsvar for å sikre den bakre rekka, og den er høyst filosofisk.

Et system inspirert av fiskegarn
Gipo Viani slet veldig i starten av sin karriere som trener for Salernitana, og dette ga han mange søvnløse netter, som han tilbragte på kaia i havnebyen Salerno. Der observerte han en fiskeflåte i arbeid, og det var dette som ga han ideen. Han så at fiskerne brukte et reservenett som back-up, i tilfelle hovednettene skulle svikte. Det var dette, i følge han, som ga han ideen om sweeperen. I hvert fall om man skal tro hans egen historie om filosofiens opphav.

Der Kaiser  - verdens beste libero (Foto:Digitalsport)

Der Kaiser – verdens beste libero (Foto:Digitalsport)

Men taktikken ble ikke kalt catenaccio helt i starten. Det ble kjent som vianema, etter sin far, Gipo Viani. Salernitana ble ikke et storlag på grunn av denne taktikken, fordi de vant ikke en eneste bortekamp. Vianema var, i teorien, catenaccio, bare uten kontringer. Som du sikkert kan tenke deg, så var det defensiv fotball i sin aller verste form, og i starten funket det ikke i det hele tatt, men ideen ble tatt med videre av Nereo Rocco, som nøt stor suksess med en tredjeplass i Serie A, som manager for lilleputtlaget Padova.

Inter blir eksponent for Catenaccio
Etterhvert ble taktikken snappet opp av de store lagene. Det første storlaget som tok i bruk dette systemet var Inter, under ledelse av Alfredo Foni på 50-tallet. Han plukket ut Ivano Blason som sin sweeper. Ivano Blason var en litt under middelmådig god høyreback, som utviklet seg til en fantastisk sweeper. Røverhistorier forteller at han brukte å lage en strek på banen, og si til motstandernes angrepspillere at de ikke, under noen omstendigheter, kom til å komme seg forbi denne streken. Statistikker fra 1951-52-sesongen sier det meste om catenaccios innvirkning på fotballen. Inter vant serien, men de scoret 30 mål færre enn Juventus, som tok andreplassen, og Inter slapp inn færre enn et mål per kamp, i gjennomsnitt.

Inter vant serien, men på en negativ og destruktiv måte. De ble beskyldt for å drepe spillet, og for å drive tilskuerne vekk fra sporten. Nå beveger vi oss inn i del to av hva catenaccio går ut på, nemlig sinnstilstanden. Prioriteten var ikke å score flest mål, men å slippe inn færrest. Mentaliteten kan oppsummeres i en setning; «prima non prenderle», eller «først og fremst ikke slippe inn mål». I dag betyr ikke catenaccio nødvendigvis å bruke en sweeper, men det betyr å spille defensivt og destruktivt. Man forsvarer seg dypt, bryter opp spillet, og forsøker å score mål på kontringer. Hvis ting går bra, så ender kampen 0-0. Hvis alt går ekstremt bra, så vinner man ved å score et mål tidlig, og så utnytte alt av rom angriperlaget skaper.

Synonymt med usportslig oppførsel?
Til slutt har vi det catenaccio, fremfor alt, har blitt kjent for, nemlig usportslig oppførsel. En av de sterkeste fotball-stereotypiene går ut på at italienere er kyniske og usportslige spillere. De mest fremtredende eksemplene på catenaccio i denne kategorien er: psykologisk krangling mellom trenere, stygge taklinger, filming, manipulering av dommere, usportsligheter av alle slag og systematiske ‘taktiske’ fellinger. Disse faktorene sto ikke idet offisielle ‘manifestet’, men ble etterhvert en viktig del av catenaccios suksess. Hvis man ser på dagens store ligaer, så er disse faktorene like mye representert i Premier League, som i Serie A, om ikke mer. Det er, av en eller annen grunn, dette som har blitt catenaccios arv. Det er disse usportslighetene som står fram i dag, ved Gareth Bale, Luis Suarez og mange mange flere, som det man har tatt lærdom av fra catenaccio.

ola.rasmussen@fotballsonen.com – @rasmusselo

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar