Per Bredesen var den norske driblefanten som herjet i Italia og åpnet opp proffdørene for norske unggutter.

Det flommer ikke akkurat over av norske utenlandsproffer om dagen. Hvert fall ikke i de største ligaene. På det norske landslaget finner vi stort sett spillere fra hjemlig liga. Det finnes selvfølgelig unntak, som Brede Hangeland i Fulham og Moa i tyske Hannover, men utover det er det lite å juble over. John Carew er det ingen som vet hvor befinner seg eller holder på med, bortsett fra mistenksomme reklamefilmer som har funnet veien til norske medier, John Arne Riise har i det siste vært ute i vinterkulden i Fulham og Vegard Forren har fortsatt til gode å debutere for nedrykkstruede Southampton. Fremtiden for det norske landslaget ser likevel ikke bekmørk ut. Det norske U21-landslaget skal spille EM til sommeren, for eksempel. Vi mangler likevel de tunge navnene som setter preg på de største ligaene i verden. Slik har det ikke alltid vært. La oss skru tiden tilbake.

Raggio di Sole
Per Bredesen er vår mann. To dager før julaften 1930 ble Bredesen født inn i en liten familie i Horten. Da krigen brøt ut i Norge, døde Bredesens far og det er i denne perioden han for alvor ble bitt av fotballbasillen, skal vi tro ham selv. Midt under 2. verdenskrig stiftet Bredesen og noen venner en egen fotballklubb, som de ga det sjarmerende navnet Tidens Ivrigste Fotball-Forening. Guttene var en sammensveiset gjeng, men utviklet også talentene de besatt. Da krigen var over i 1945, meldte Vestfold-klubbene Ørn og Falk sin interesse og guttene sto nå ovenfor et vanskelig men viktig valg. Bredesen skrev under for førstnevnte, og måtte innse at kameratene ble spredd utover fotball-Norge. Det hemmet likevel ikke Bredesens utvikling, og etter en liten periode på klubbens juniorlag fikk han sin debut for A-laget i en treningskamp mot Fredrikstad. Bredesen imponerte med overlegen teknikk, driblinger og skudd, og spilte seg i løpet av 1947-sesongen inn på Ørns midtbane. Han ledet laget til opprykk året etter, og prestasjonene gikk ikke ubemerket hen hos landslagsledelsen. Etter overbevisende kamper for Norges B-lag ble Bredesen belønnet med plass i A-lagstroppen som skulle møte Jugoslavia. Dog kun som reserve, men under kampen ble legenden Reidar Kvammen skadet. Det var duket for Bredesen.

Norge ble knust i andre omgang, og slapp inn tre mål. Men det var det ingen nordmann som ofret en tanke. Alles øyne var rettet mot 18 år gamle Per Bredesen. Debutanten hadde tatt vare på muligheten og scoret Norges eneste mål i kampen.

“Per Bredesen laget et bra mål, men han overdriver sine driblinger og sinker på den måten spillet for mye. Men han kan også bli en stor spiller når han får noen år på seg,” var dommen fra en journalist som var til stede på kampen, ifølge Per Bredesens selvbiografi “Fotballen er rund”.

Det var nå 1949 og tilbake i Ørn fortsatte Bredesen storspillet. Han fikk også etter hvert flere landskamper under beltet, og de fleste i fotball-Norge var enige om at Bredesen var moden for en større og bedre klubb, kanskje til og med i utlandet. Og plutselig en dag i 1952 skulle drømmen bli virkelighet. Bredesen tok et enormt steg, og signerte for Lazio, som den foregående sesongen kom på fjerde plass i Serie A. At Lazio skulle bli Bredesens neste arbeidsgiver var egentlig ikke meningen, da det faktisk var Fiorentina som sto klar med sjekkheftet. Firenze-laget hadde dog for mange utlendinger i stallen og overgangen ble lagt på is. Lazio utnyttet denne muligheten, og signerte nordmannen. Den italienske spillestilen var i begynnelsen en stor utfordring for Bredesen, men det tok likevel ikke lang tid før han var fast inventar på Lazio-lagets midtbane. Etter to år gikk kontrakten med Lazio ut, og Bredesen forlenget. Men da lysluggen var inne i sitt tredje år som Lazio-spiller viste Udinese interesse, og en avtale ble gjort mellom klubbene. Det ble en turbulent begynnelse for Bredesen i Udinese da klubben ble flyttet ned i Serie B på grunn av kampfiksing. Bredesen tok dog utfordringen på strak arm, og med strålende spill ledet han laget tilbake i det gode selskap etter kun én sesong. Med sin nærmest skinnende lugg, fikk Bredesen kallenavnet Raggio di Sole, solstrålen, i Udinese. Bredesen fikk 34 kamper for klubben, og en viss stormakt i Nord-Italia hadde fått opp øynene for nordmannen.

Per Bredesen, helt til venstre, jubler med lagkameratene i AC Milan. (Foto: Digitalsport)

Per Bredesen, helt til venstre, og lagkameratene i AC Milan jubler etter nordmannens scoring mot Inter.(Foto: Digitalsport)

Hjemlengsel og helomvending
Stormakten det var snakk om var selveste AC Milan, og Milano-klubben signerte Bredesen for 1,2 millioner norske kroner, som på den tiden var en solid overgangssum, i forkant av 1956/57-sesongen. Ifølge Bredesen var året i Udinese hans beste i Serie A, men nå spilte han for et av Europas beste lag, og kjempet dermed automatisk om titler. Bredesen var naturlig nok ikke like fast på laget som tidligere, men fikk likevel sine muligheter. Blant annet scoret han i 1-1-kampen mot byrival Inter, og hadde flere viktige bidrag gjennom sesongen. Det viktigste kom i kampen mot tittelrival Juventus på våren. En litt heldig scoring av Bredesen gjorde at Milan vant kampen 1-0, og tok et langt steg mot seriegull. De svart- og rødstripete vant til slutt serien med åtte poeng, og Bredesen ble den første, og hittil eneste, nordmannen til å vinne Scudettoen. Milan-eventyret var tilsynelatende over for Bredesen etter triumfen; nordmannen savnet Norge og Horten, og Milan lot han motvillig reise hjemover. Den italienske klubben nektet likevel å gi fullstendig slipp på det som etter hvert hadde blitt en viktig bidragsyter, og sendte regelmessig brev til Bredesen hvor de nærmest tryglet han om å returnere til Milano. Og under vintersesongen 1957/58 lot han seg overtale. Bredesen fikk ikke spille noen ligakamper for Milan, men hadde flere opptredener i Coppa Italia og Serievinnercupen. Blant annet spilte Bredesen begge semifinalekampene mot Manchester United, som Milan avanserte fra, men mistet dessverre finalen grunnet en ankelskade.

Etter endt sesong var planen igjen å vende nesen hjemover, men gode penger i Bari var for fristende for en 28-årig nordmann. Skjebnen ville det til at Bredesens første kamp som Bari-spiller var mot Milan på San Siro. Kampen ble en spesiell opplevelse for Bredesen, og Milan-fansen sang nordmannens navn hele kampen igjennom. Han fikk 21 kamper for Bari denne sesongen, som til slutt endte på 11. plass i Serie A, og scoret akseptable fem mål. Da sesongen var over var hjemlengselen sterkere enn noen gang, og Bredesen søkte om å bli amatørspiller igjen, slik at han kunne spille fotball i Norge. Han fikk dog ikke svar før på vinteren, og før den tid hadde Serie B-laget Messina overtalt Bredesen til å skrive under en toårskontrakt. I Bredesens første sesong i klubben, mislyktes laget i å rykke opp til Serie A, og tilbød Bredesen rollen som trener. Nordmannen takket dog nei, og flyttet hjem til Norge for godt sommeren 1961. Et ni år langt norsk, suksessfullt Italia-eventyr var over.

Brobyggeren
I løpet av tiden i Italia skrev Bredesen seg inn i norsk, og italiensk, fotballhistorie. Han nyter fortsatt en stor stjerne hos Milans supportere, og i et intervju med Josimar kunne Bredesen fortelle at han drar på ferie til støvellandet hvert år og blir bedt om å skrive autografer hvor hen han går. Per Bredesen regnes som en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene, men livet som proff hadde sin pris. Norges Fotballforbund forbød nemlig profesjonelle fotballspillere å spille for landslaget, og Bredesen stoppet dermed på stusselige atten landskamper. Driblefanten fra Horten er likevel en av våre største fotballprofiler, og som nevnt den enste nordmannen som har vunnet ligagull i Italia, og har vært en helt avgjørende mann for å få norske spillere ut til den italienske ligaen. Med sine kontakter og sin status har Bredesen rett og slett vært direkte involvert i flere overganger, og hjulpet norske spillere med å realisere proffdrømmen. Per Bredesen var solstrålen som lyste opp norsk fotball.

Kasper.Meidell@fotballsonen.com/@kaspermeidell

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar