Han var nøkkelspiller på Bronselaget, sendte nesten Italia ut av VM, og ble tatt ut på Europalaget. Dette er historien om Arne Brustad: en av Norges beste spillere gjennom tidene.

Datoen er 26. oktober 1938, og stedet er Highbury i London: Det engelske fotballforbundet feirer sitt 75-årsjubileum, og for å markere dette spiller England, som i egne øyne fortsatt er best i verden når det gjelder fotball, oppvisningskamp mot Europalaget – et lag satt sammen av de beste spillerne kontinentet har å by på. Europalagets startellever består av fem nybakte verdensmestere fra Italia, to tyskere, én franskmann, én belgier, én ungarer – og én nordmann: ytre venstre Arne «Obersten» Brustad. Dette er ikke tilfeldig, for Brustad var virkelig en av Europas beste fotballspillere på denne tida.

Jubileumskampen ble ingen suksess for det lite samspilte Europalaget. England hadde full kontroll og vant 3-0, og fikk dermed bekreftet forestillingen om at man virkelig var best i verden, og ikke trengte å delta i noe VM for å bevise dette. Det skulle fortsatt gå mer enn et tiår før denne vedtatte sannheten sto for fall, men dét er en annen historie. Til tross for nederlaget, var imidlertid de engelske avisene enige om at Brustad på Europalagets venstrekant hadde kommet fra kampen med æren i behold.

Europalaget som møtte England i 1938. Stående f.v.: Andreas Kupfer (Tyskland), Michele Andreolo (Italia), Albin Kitzinger (Tyskland), Arne Brustad (Norge), Gyula Zsengellér (Ungarn), Aldo Olivieri (Italia), trener Vittorio Pozzo (Italia). Sittende f.v.: Alfred Aston (Frankrike), Alfredo Foni (Italia), Silvio Piola (Italia), Raymond Braine (Belgia), Pietro Rava (Italia). (Foto: ukjent)

Europalaget som møtte England i 1938. Stående f.v.: Andreas Kupfer (Tyskland), Michele Andreolo (Italia), Albin Kitzinger (Tyskland), Arne Brustad (Norge), Gyula Zsengellér (Ungarn), Aldo Olivieri (Italia), trener Vittorio Pozzo (Italia). Sittende f.v.: Alfred Aston (Frankrike), Alfredo Foni (Italia), Silvio Piola (Italia), Raymond Braine (Belgia), Pietro Rava (Italia). (Foto: ukjent)

«Obersten»

Brustad hadde på dette tidspunktet vært en europeisk toppspiller i flere sesonger. Han var Norges toppscorer i OL-turneringen i 1936, med fem mål på fire kamper, og sikret nærmest egenhendig bronsemedaljene ved å score hat-trick i bronsefinalen mot Polen, hvor Norge vant 3-2. Han scoret også et mål i åpningskampen mot Tyrkia (hvor Norge vant 4-0), og i semifinalen mot Italia, hvor nordmennene tapte 1-2. I den sagnomsuste kvartfinalen mot Tyskland, hvor Hitler og Goebbels måtte se sine ariske supermenn bli utslått, og forlot stadion i sinne, var det klubbkamerat Magnar Isaksen som stjal overskriftene ved å score begge målene – men det var «Obersten» som gjorde forarbeidet til det første målet.

Arne Brustad ble født i Kristiania søndag 14. april 1912, en dato som kanskje også blir husket som dagen da verdens største passasjerskip kolliderte med et isfjell i Nord-Atlanteren. Brustad vokste opp på Ullevål, og meldte seg etterhvert inn i Ski- og Fotballklubben Lyn. Han debuterte på Lyns A-lag i 1930, hvor han de første årene var indreløper, men i 1934 ble han flyttet ut på venstrekanten. Det var også en gang tidlig på 30-tallet at Brustad fikk sitt kallenavn. Angivelig skulle han på kino med noen lagkamerater mens han var hjemme på perm fra militæret, og stilte opp i uniform. «Se på han der’a! Rene obersten!» utbrøt en av lagkameratene, og dermed var «Obersten» født. Et kallenavn som ble hengende resten av karrieren, til tross for at Brustad slett ikke var noen yrkesmilitær.

Gjennombruddet i Berlin

Brustads fremste egenskaper som fotballspiller var fart, teknikk og en voldsom kampvilje. De fleste vingløpere på denne tida (og forsåvidt også i dag) hadde en tendens til å resignere når de mistet ballen, og lunte rundt i påvente av neste mulighet. Brustad var av et helt annet kaliber; han kjempet som en løve for å vinne ballen tilbake, og kastet seg inn i dueller med spillere som var langt sterkere fysisk. Han utmerket seg også ved å trekke innover på banen og sette kursen rett mot mål i en tidsalder hvor de fleste kantspillere stort sett holdt seg der ute ved krittlinja.

Til tross for godt spill i Lyn-trøya, tok det sin tid før Brustad ble en etablert landslagsspiller. Han ble riktignok tatt med i landslagstroppen som reserve da Norge møtte Tyskland høsten 1933, men måtte vente til en kamp mot Ungarn nesten to år senere før han fikk debutere med flagget på brystet, 23 år gammel. Det var imidlertid først i 1936 at «Obersten» fikk sitt virkelige gjennombrudd på landslaget, og etter å ha storspilt i oppkjøringskampene mot Berlin-OL hadde han nærmest over natta blitt en av nøkkelspillerne på laget. På denne tida hadde fotballturneringen i OL nesten like høy status som VM, og Brustad ble en sensasjon med sine fem mål.

En tvilsom dommeravgjørelse fra sensasjon

Høsten 1937 kom en ny fjær i hatten for norsk fotball, da Norge ganske oppsiktsvekkende slo Irland 6-5 over to kamper, og med det kvalifiserte seg til et VM-sluttspill for aller første gang. I de to kvalifiseringskampene var det Reidar Kvammen (Viking) og Alf «Kaka» Martinsen (Lillestrøm) som ble heltene med henholdsvis fire og to mål, men da det var tid for sluttspillet i Frankrike var det nok en gang «Obersten» som inntok hovedrollen. VM-sluttspillet var på denne tida rent cupspill, og Norge hadde fått den verst tenkelige motstander i åpningsrunden i Marseille: regjerende verdensmester Italia.

Italia åpnet kampen forrykende, og tok ledelsen allerede etter to minutter ved Pietro Ferraris, men etterhvert tok Norge mer og mer over, og skapte en rekke store sjanser. Etter 83 minutters spill kom den etterlengtede utligningen. Kvammen driblet seg forbi en italiener, sentret ballen presist til Knut Brynildsen (Fredrikstad), som sendte ballen videre til Brustad på venstrekanten. Det var klart for en Brustad spesial: Han tok ballen i steget, fintet mot venstre, tverrvendte mot høyre, kom seg inn i straffefeltet, og banket ballen i mål til øredøvende jubel fra publikummet på Stade Vélodrome, som mer enn gjerne så naboene i øst få seg en nesestyver.

Et par minutter senere var Norge igjen i angrep. Brustad spilte vegg med Brynildsen, fikk ballen tilbake, og akselererte inn i feltet, og skjøt i steget forbi den italienske keeperen. Jubelen sto i taket på Stade Vélodrome, italienerne tok seg fortvilet til hodet, og de norske spillerne kastet seg om halsen på hverandre på høyst unorsk vis. Sensasjonen var et faktum – helt til den tyske dommeren Alois Beranek markerte at målet hadde blitt annullert for offside. (Strengt tatt var Beranek østerriker, men etter Anschluss noen måneder tidligere hadde han ved et pennestrøk blitt tysker.) Publikum var i harnisk, og pipekonserten varte i flere minutter. Selv normalt sindige Aftenposten skrev i sitt kampreferat at dette aldri hadde vært noen offside.

Knut Brynildsen fikk en siste sjanse til å avgjøre kampen i sluttsekundene av ordinær tid, men en fantomredning av italienernes keeper Aldo Olivieri sørget for at det sto 1-1 etter 90 minutter. Dermed ble det ekstraomganger, hvor Lazios stjernespiss Silvio Piola scoret det avgjørende målet etter fire minutters spill mot en gjeng slitne nordmenn som ikke hadde krefter nok til enda et comeback. Dermed hadde Norge nok en gang tapt en avgjørende kamp mot Italia, akkurat slik de gjorde i OL-semifinalen to år tidligere, og akkurat slik historien skulle gjenta seg seksti år senere, også da i åttendedelsfinalen i et VM, og også da i Marseille. Norge var ute, mens Italia vant sine neste tre kamper, og kunne dermed løfte Jules Rimet-troféet for andre gang.

Mens italienerne altså kunne feire VM-gull, tok Norge med Arne Brustad i spissen ut sine frustrasjoner mot Finland, bare tolv dager etter VM-exiten. Norge vant 9-0 over finnene, og Brustad scoret fire av målene. Og om det skulle være noen som helst tvil om hvem som hadde Nordens beste landslag i 1938, så fikk man svaret på høsten, da Norge slo svenskene, ikke bare én, men to ganger. Først 2-1 på Ullevaal etter scoringer av Brynildsen og Trygve Arnesen, og så en måned senere i Stockholm, hvor mål av Brustad, Brynildsen og Hans Nordahl sørget for norsk 3-2-seier.

Arne Brustad i kjent driv, her avbildet under 9-0-seieren over Finland i 1938, hvor han scoret fire mål. (Foto: ukjent)

Arne Brustad i kjent driv, her avbildet under 9-0-seieren over Finland i 1938, hvor han scoret fire mål. (Foto: ukjent)

Stoppet av krigen

Og dermed er vi tilbake der vi begynte: Italias legendariske trener Vittorio Pozzo var mannen som hadde fått i oppgave å lede Europalaget i jubileumskampen mot England, og som ytre venstre valgte han å ta ut mannen som hadde vært så nær å senke den italienske skuta allerede i åpningsrunden av VM. Brustad selv var ydmyk, og mente at rekkekameraten Reidar Kvammen og forsvarsklippen Nils «Påsan» Eriksen fortjente denne æren minst like mye som ham selv. Europalaget tapte altså 3-0, og uten at vi skal frata England æren for denne seieren, så var nok manglende samspill og språkproblemer en del av årsaken til at seieren ble såpass klar.

Brustad var noen få dager unna sin 28-årsdag da krigen brøt ut i Norge, og satte en stopper for all organisert fotball her i landet de neste fem årene. På dette tidspunktet hadde Brustad spilt 30 landskamper og scoret 17 mål med flagget på brystet. Man kan bare spekulere hvor mange flere han ville fått dersom andre verdenskrig aldri hadde brutt ut, og hvordan et Norge med Kvammen, Brustad & co fremdeles i sin beste alder, ville prestert i et eventuelt OL i 1940 og VM i 1942. Man kan også bare spekulere hvordan Brustad og Kvammen ville prestert, og hvor mye de ville vært verdt på det internasjonale fotballmarkedet, om de hadde blitt født 70 år senere.

I stedet for nye OL- og VM-sluttspill ble det altså fem års fotballpause, og det som verre var. Asbjørn Halvorsen, som både var landslagstrener og generalsekretær i NFF, havnet i konsentrasjonsleir for å ha motarbeidet de tyske okkupasjonsmyndighetene. Det samme gjorde Reidar Kvammen for å ha nektet å følge tyskernes direktiver i sin sivile jobb som politimann i Stavanger. Sånn sett kan man vel si at Brustad slapp relativt billig unna under krigen, men manglende trening hadde naturligvis satt sitt preg både på ham og de andre heltene fra Bronselaget, som fortsatt utgjorde stammen i det norske landslaget da man møtte Danmark til «fredslandskamp» i København i august 1945. En kamp Norge tapte 4-2.

I tillegg til denne kampen ble det ytterligere to landskamper på Brustad etter krigen. Den ene endte med et ydmykende, men kanskje ikke så overraskende 0-10-tap i Stockholm mot et Sverige som ikke bare hadde unngått krigen, men også hadde en gyllen spillergenerasjon på gang – deriblant en viss Gunnar Nordahl, som scoret fire av målene. Brustads 33. og siste kamp med flagget på brystet kom i juni 1946, og endte 2-1 over Danmark på Ullevaal i det som var Norges første seier etter krigen.

Lyn-gutt

På klubbnivå spilte Brustad hele sin karriere for Lyn, fra 1930 til 1948, minus krigsårene. På denne tida eksisterte det ennå ikke noen nasjonal serie i Norge. Seriespillet var avgrenset til kretsseriene, og den eneste noenlunde landsdekkende turneringen var cupen – derav navnet NM i fotball, som fremdeles er i bruk. Lyn vant fire Oslomesterskap i Brustads glansdager (1930, 1935, 1936, 1937), men kom aldri lengre enn til semifinalen i cupen. Det var først etter krigen, på tampen av sin karriere at «Obersten» kunne feire cupgull, i 1945 og 1946. Utenfor fotballbanen jobbet Brustad som butikkekspeditør, og ble senere forretningsmann – og var altså slett ingen oberst. Han døde 22. august 1987, 75 år gammel.

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar