I anledning Vegard Forrens nylige retur til Molde, «hedrer» vi de norske eksportspillerne som ikke lyktes i utlandet.

Mange norske fotballspillere har gjort stor suksess i utlandet opp gjennom årene. Vi kunne ramset opp flere titalls navn: Per Bredesen, Harald Berg, Hallvar Thoresen, Rune Bratseth, Anders Giske, Jørn Andersen, Erik Thorstvedt, Kjetil Rekdal, Henning Berg, Ole Gunnar Solskjær, John Carew, John Arne Riise og Brede Hangeland er bare et lite utvalg av de mange nordmennene som har opplevd suksess utenfor landets grenser.

Men det er også mange norske fotballeksporter som ikke har lyktes. Historien er full av spillere som til tross for stjernestatus i vår hjemlige serie har floppet i utlandet, og kommet hjem med halen mellom beina etter å ha tilbrakt størstedelen av utenlandsoppholdet på benken eller tribunen. I denne artikkelen skal vi se nærmere på ti av dem.

La oss aller først etablere noen kriterier: Junior- og akademispillere (f.eks. Mats Møller Dæhli) teller ikke. For at en spiller skal få plass på denne listen må han ha vært en etablert profil i norsk fotball før utreise, og det må ha vært klare forventninger om at denne spilleren i løpet av relativt kort tid ville bli en bidragsyter på A-lagsnivå i sin nye klubb.

Det er som sagt ganske mange nordmenn opp gjennom årene som har floppet i utlandet, så det var en utfordring å avgrense dem til ti stykker. Her er et lite utvalg spillere (i alfabetisk rekkefølge) som var gode kandidater, men kan puste lettet ut over at de ikke ble funnet verdig en plass på denne listen: Morten Berre, Bjørn Otto Bragstad, Henning Hauger, Stig Johansen, Pål Lydersen, Tore Reginiussen, Bjørn Helge Riise, Fredrik Strømstad og Gøran Sørloth.

10. Kåre Ingebrigtsen
Høsten 1992 var «Brutter’n» en nøkkelspiller på midtbanen hos Rosenborg, og et fast innslag i landslagstroppen. Han hadde vært på banen i samtlige VM-kvalifiseringskamper den høsten, inkludert 1-1-kampen mot England på Wembley. De fleste mente Ingebrigtsen var selvskreven i en eventuell VM-tropp hvis Norge klarte å kvalifisere seg til sluttspillet i USA, og noen mente sågar at han var en bedre mann som indreløper på landslaget enn klubbkamerat Øyvind Leonhardsen. Hans prestasjoner for RBK og landslaget hadde også blitt lagt merke til i utlandet, og rett over nyttår 1993 la Manchester City 600 000 pund på bordet for hans tjenester. Proffeventyret ble imidlertid et mareritt. Ingebrigtsen slet med å spille seg inn på laget, falt i unåde hos manager Peter Reid, og allerede etter seks måneder ble han plassert på transferlisten. Sommeren 1993 var City og Rosenborg i dialog om en retur til Trondheim, men klarte ikke å bli enige om prisen, og dermed måtte Ingebrigtsen forbli ute i kulden på Maine Road, hvilket førte til at han mistet plassen på landslaget og måtte se USA-VM fra TV-stolen. Til sammen spilte «Brutter’n» bare 17 kamper på halvannen sesong i Manchester. Høsten 1994 ble han utlånt til Lillestrøm, og året etter ble han fristilt fra kontrakten i City.

Kåre Ingebrigtsen (t.v.) dro til Lillestrøm etter to mislykkede år i Manchester City. (Foto: Tore Jan Johnsen/Digitalsport)

Kåre Ingebrigtsen (t.v.) dro til Lillestrøm etter to mislykkede år i Manchester City. (Foto: Tore Jan Johnsen/Digitalsport)

9. Petter Vaagan Moen
Dette er en historie som har gjentatt seg flere ganger de siste årene: En Tippeligaprofil som har vært i knallform gjennom høsten får et tilbud fra England, og ender opp som benkesliter. Spiller nummer 2 og 4 på denne listen opplevde akkurat det samme, og dette illustrerer kanskje at nivåforskjellen på Tippeligaen og Premier League er enorm. Det er neppe noen tilfeldighet at den siste norske spilleren som fikk en knirkefri overgang fra Tippeligaen til Premier League var Morten Gamst Pedersen i 2004 (og Gamsten trengte også tre-fire måneder før han spilte seg inn i Blackburns førsteellever). Uansett: I 2010 var Petter Vaagan Moen på utgående kontrakt i Brann. Han var også i sitt livs form, i en sesong hvor han bokførte 14 mål og spilte seg inn på landslaget. Han gikk deretter til QPR på Bosman-overgang, og i begynnelsen så alt lyst ut. Han var i startelleveren allerede en uke etter at han ble spilleklar, og spilte to kamper fra start. Så ble han plassert på benken, og deretter på tribunen. Han spilte sin siste kamp for QPR i februar 2011, og ble deretter plassert på reservelaget. Ett år senere dro han hjem til Norge, og signerte for Lillestrøm. Totalt var han på banen i åtte kamper for QPR, seks av dem som innbytter.

"Mjøsas Beckham" måtte se de fleste kampene fra benken i QPR. (Foto: Andy Robinson/Colorsport/Digitalsport)

«Mjøsas Beckham» måtte se de fleste kampene fra benken i QPR. (Foto: Andy Robinson/Colorsport/Digitalsport)

8. Svein Mathisen
Man må nesten tillate seg å spørre: Hva er det egentlig med Start-spillere i utlandet? Pål Lydersen, Frank Strandli, Andreas Lund og Fredrik Strømstad var alle sterke kandidater til en plass på denne lista, og vi vil stifte bekjentskap med en annen gammel Start-helt litt senere i denne kåringen. Heller ikke «Mr. Start» himself, salige Svein Mathisen, oppnådde noe særlig under sitt korte eksil i skotske Hibernian. Det var i november 1978 at «Matta» reiste til Edinburgh sammen med Viking-spiss Isak Arne Refvik for å oppleve proffeventyret – og de kunne ikke fått en bedre debut, da Refvik scoret begge målene i 2-0-seieren over Morton i den skotske ligacupen. Dette ble imidlertid det eneste høydepunktet for de to nordmennene. Refvik spilte bare fem kamper til for Hibs, mens «Matta» måtte nøye seg med to kamper i den grønne trøya – og etter tre lite innholdsrike måneder i den skotske hovedstaden dro både Refvik og Mathisen hjem til Norge i februar 1979, og returnerte til sine gamle klubber.

"Matta" var en legende i Start, men proffeventyret i Skottland var lite å skrive hjem om. (Foto: Morten Olsen/Digitalsport)

«Matta» var en legende i Start, men proffeventyret i Skottland var lite å skrive hjem om. (Foto: Morten Olsen/Digitalsport)

7. Trond Fredrik Ludvigsen
Mange har sikkert glemt det nå, men i 2001 var Trond Fredrik Ludvigsen sett på som et av landets aller største talenter. I en alder av 19 hadde han allerede spilt nesten 60 kamper i Tippeligaen, scoret over 20 mål, og var også fast på U21-landslaget. Det var bare et spørsmål om tid før han ble A-landslagsspiller og dro til en større liga, trodde man – og i januar 2002 ble det sistnevnte punktet oppfylt da den unge Bodø/Glimt-angriperen ble kjøpt av Hertha Berlin for en overgangssum som ble rapportert å være mellom 12 og 16 millioner kroner. «Jeg vet jeg tar en sjanse ved å reise til en storklubb som 19-åring», uttalte Ludvigsen etter at overgangen var i boks, vel vitende om at mange unge nordmenn hadde havnet endt opp som benkeslitere i utlandet. Dessverre var det nettopp dette som skjedde. «Ludde» fikk bare to svært korte innhopp på Herthas A-lag, til sammen bare såvidt over fem minutter spilletid – og det ble etterhvert klart at han ikke hadde noen fremtid i den tyske hovedstaden. Høsten 2002 dro han hjem til Norge, på utlån til Rosenborg, og i 2003 og 2004 ble han utlånt tilbake til Bodø/Glimt – en overgang som ble gjort permanent rett etter nyttår i 2005, da Hertha rev i stykker kontrakten. Heller ikke da han kom hjem klarte Ludvigsen å finne tilbake til gammel storform, så den forventede debuten på A-landslaget kom aldri.

Mange trodde Trond Fredrik Ludvigsen var en kommende stjernespiller, deriblant Nils Johan Semb. (Foto: Anders Hoven/Digitalsport)

Mange trodde Trond Fredrik Ludvigsen var en kommende stjernespiller, deriblant Nils Johan Semb. (Foto: Anders Hoven/Digitalsport)

6. Tommy Berntsen
Hvis man er en fersk spiller i en ny klubb, er et trenerbytte ofte noe av det verste som kan skje. Bare spør Tommy Berntsen, som i januar 2001, etter flere gode sesonger i Lillestrøms midtforsvar ble hentet til Eintracht Frankfurt av Felix Magath. Et par uker senere fikk Magath sparken, og klubbens nye trener Rolf Dohmen hadde liten tillit til Berntsen. Som om ikke det var nok, måtte Berntsen gå ut med skade allerede etter 13 minutter da han endelig fikk sjansen i en kamp mot Borussia Dortmund. Berntsen nektet imidlertid å gi opp, og mot slutten av sesongen fikk han slippe til i to kamper til i Bundesliga, begge fra start – og dermed kunne det kanskje se ut som han likevel hadde en framtid på Waldstadion. Men sommeren 2001 kom enda et trenerbytte, og den nye treneren Martin Andermatt hadde ingen tillit i det hele tatt til Tommy Berntsen, som dermed valgte å returnere til norsk fotball, og signerte for Lyn rett etter nyttår 2002.

Tommy Berntsen (t.v.) under en sjelden opptreden i Frankfurt-trøya. (Foto: Onlinesport/Digitalsport)

Tommy Berntsen (t.v.) under en sjelden opptreden i Frankfurt-trøya. (Foto: Onlinesport/Digitalsport)

5. Vegard Skogheim
I 1988 var Vegard Skogheim en av landets mest lovende midtbanespillere. 22-åringen fra HamKam hadde allerede spilt tolv kamper med flagget på brystet, og hadde vært på prøvespill i Werder Bremen året før. Prøvespillet var tydeligvis vellykket, for i juli 1988 åpnet Otto Rehhagel sjekkheftet, og kjøpte den unge nordmannen. Men i motsetning til lagkamerat Rune Bratseth, ble det lite spilletid på Skogheim, som måtte finne seg i å stille bak Günter Hermann og Mirko Votava i midtbanekøen, og bare fikk tre innhopp i sin første Bundesliga-sesong. Så gikk det fra galt til verre da Skogheim pådro seg en karrieretruende korsbåndskade under en treningsøkt på tampen av sesongen, og da klubben senere den sommeren signerte newzealanderen Wynton Rufer, og dermed hadde fylt opp sin utlendingskvote, var det klart at Skogheim ikke hadde noen framtid på Weserstadion. Høsten 1989 ble han kjøpt ut av kontrakten, og ble også erklært 20 prosent fotballinvalid. Skogheim fikk utbetalt en pen forsikringssum, og kom etterhvert tilbake på fotballbanen for HamKam, og senere Viking – men kneskaden og diagnosen som delvis fotballinvalid satte en effektiv stopper for drømmen om et nytt proffeventyr.

Vegard Skogheim (t.h.) spilte mange flere år i HamKam etter det mislykkede oppholdet i Werder Bremen. (Foto: Peter Tubaas/Digitalsport)

Vegard Skogheim (t.h.) spilte mange flere år i HamKam etter det mislykkede oppholdet i Werder Bremen. (Foto: Peter Tubaas/Digitalsport)

4. Kristofer Hæstad
Det er et gammelt ordtak som sier at man aldri får en ny sjanse til å gjøre et førsteinntrykk – og i tilfellet «Doffen» Hæstad var førsteinntrykket direkte katastrofalt. Rett før nyttår 2007 fikk Hæstad, som de siste to årene hadde vært en nøkkelspiller på midtbanen både for Start og for Åge Hareides landslag, oppfylt guttedrømmen om å spille i Premier League, da han ble utlånt til Wigan med opsjon på kjøp. 13. januar 2007 spilte «Doffen» sin første kamp fra start, borte mot Chelsea på Stamford Bridge, og etter 60 ganske anonyme minutter hvor han ikke hadde gjort noe særlig annet enn å pådra seg et gult kort, kom øyeblikket som for alltid vil huskes: Hæstad skal spille ballen tilbake til keeper Chris Kirkland, men serverer i stedet ballen til Arjen Robben, som kommer alene med Kirkland og enkelt setter inn 2-0 i en kamp Chelsea til slutt vant 4-0. Hæstad ble byttet ut bare noen minutter etter denne brøleren, og ble deretter vraket. Han spilte bare én kamp til for Wigan (som innbytter) før han returnerte til Start i april samme år.

"Doffen" Hæstad i sin debutkamp mot Portsmouth i FA-cupen. Uka etter kom den famøse kampen mot Chelsea. (Foto: Lee Earle/SBI/Digitalsport)

«Doffen» Hæstad i sin debutkamp mot Portsmouth i FA-cupen. Uka etter kom den famøse kampen mot Chelsea. (Foto: Lee Earle/SBI/Digitalsport)

3. Arne Kotte
På 50-tallet var det Italia som var destinasjonen for eventyrlystne nordmenn med en drøm om å spille fotball på heltid. De mest kjente var nok Ragnar Larsen og Per Bredesen, som hadde hatt suksess som lagkamerater i Lazio, og senere hver for seg i Genoa, Udinese og Milan. En håndfull andre nordmenn hadde også fått prøve seg som proff i støvellandet, og i 1956 reiste den unge trønderen Arne Kotte fra Steinkjer til Palermo. Kotte var en av landets mest lovende spillere, og selv om han bare var 21 år gammel, hadde han allerede spilt 13 landskamper. Aftenposten skrev at flere hundre mennesker var møtt opp for å ønske Kotte velkommen da han ankom flyplassen i Palermo – men proffeventyret tok slutt allerede etter fem minutter. Kotte pådro seg nemlig en kneskade etter bare fem minutters spill i hans første treningskamp for Rosanero, som satte ham på sidelinjen hele høstsesongen – og med sin nyeste utlending på sidelinja, hentet Palermo i stedet inn argentineren Santiago Vernazza fra River Plate. Ettersom regelverket i Serie A kun tillot tre utlendinger i hver klubb, og Palermo hadde full kvote, førte dette til at Kotte ble plassert på tribunen, og den eneste kampen han fikk spille for Palermo var en treningskamp mot ungarske Honvéd, med superstjerner som Puskás og Kocsis på laget. Sommeren 1957 var Italia-eventyret slutt, og Kotte reiste hjem til Steinkjer, hvor han måtte kjempe flere måneder for å få tilbake sin amatørlisens, slik at han kunne få spille organisert fotball i Norge igjen.

Arne Kotte ble mottatt som en helt, men fikk aldri vist seg ordentlig fram for Palermo-supporterne. (Foto: Andrea Staccioli Graffiti/Digitalsport)

Arne Kotte ble mottatt som en helt, men fikk aldri vist seg ordentlig fram for Palermo-supporterne. (Foto: Andrea Staccioli Graffiti/Digitalsport)

2. Vegard Forren
Så har vi kommet til mannen som inspirerte hele denne kåringen, da han returnerte til Molde i forrige uke, uten å ha spilt et eneste minutt for Southampton. Det er ikke mer enn et halvt år siden Forren vant både Kniksenpris, NISOs Gullball, og var det heteste navnet i norsk fotball. Vi har tidligere nevnt Tommy Berntsen som «mistet» treneren som hentet ham til Frankfurt etter bare noen uker. I tilfellet Forren hadde ikke kontrakten engang blitt signert da det ble annonsert at Nigel Adkins hadde fått sparken og blitt erstattet av Mauricio Pochettino. Handelen ble likevel gjennomført for en overgangssum som ble rapportert å være omtrent tre millioner pund – men det ble tidlig klart at Forren ikke sto høyt i kurs hos argentineren, og da Dejan Lovren ble kjøpt inn i sommer var det åpenbart at veien til førstelaget ikke ville bli kortere i 2013/14. Dermed valgte altså Forren å dra hjem til Molde for å spille førstelagsfotball – og uten et eneste spilleminutt på Southamptons A-lag, inntar han andreplass på denne listen. Forren er imidlertid fortsatt bare 25 år gammel, og hvis han finner tilbake til den formen han viste på Molde og landslaget i fjor høst, dukker det helt sikkert opp nye muligheter til å bli proff i utlandet ved en senere anledning.

Oppvarming var det nærmeste Vegard Forren (t.h.) kom A-lagsfotball i Southampton. (Foto: Shaun Boggust/Colorsport/Digitalsport)

Oppvarming var det nærmeste Vegard Forren (t.h.) kom A-lagsfotball i Southampton. (Foto: Shaun Boggust/Colorsport/Digitalsport)

1. Bård Bjerkeland
Det kan bare være én vinner i denne lite prestisjefulle kåringen, og dét er mannen som var Bundesliga-proff i en knapp uke, og angivelig reiste hjem fordi han til sin forskrekkelse oppdaget at tyskerne ikke forsto norsk. Bård Bjerkeland hadde vært en bunnsolid midtstopper for Lillestrøm gjennom mesteparten av 80-tallet, og hadde i 1989 vært med på å vinne to cuptitler og ett seriemesterskap, og hadde også tre landskamper på sin merittliste. Den våren var 27 år gamle Bjerkeland i sitt livs form på et LSK-mannskap som holdt stø kurs mot et nytt seriegull, og han ble etterhvert oppdaget av Bundesliga-klubben Nürnberg, som tidligere hadde hatt god erfaring med norske spillere som Anders Giske og Jørn Andersen. 13. juli 1989 var handelen i boks: Nürnberg betalte 550 000 D-Mark (ca to millioner kroner) for Bjerkeland, og dette markerte startskuddet på en av de merkeligste overgangssagaene i norsk fotballhistorie.

Bjerkeland var i utgangspunktet positiv til å bli proff i Tyskland, men det var et lite problem: Han kunne ikke et kløyva ord tysk, og etter bare en uke i sin nye klubb begynte Bjerkeland å få kalde føtter. Han likte ikke måten han hadde blitt mottatt på, og ønsket seg hjem. 24. juli satte han seg på flyet hjem til Norge, og gjorde det klart at han ikke ville reise tilbake til Tyskland. Nürnberg var naturligvis ikke fornøyd med dette avtalebruddet, og ville annullere hele handelen. Lillestrøm, på sin side, mente at klubbene hadde en juridisk vanntett avtale, og det så lenge ut til at denne tvisten ville ende i retten. I midten av denne tvisten var Bjerkeland selv, som nå var uønsket i Nürnberg, og heller ikke kunne returnere til LSK før klubbene hadde kommet til enighet. Etter over en måned med skittentøyvask i media, og etter at både det norske og tyske fotballforbundet hadde involvert seg i saken, ble det til slutt en løsning på konflikten: Nürnberg måtte betale 200 000 D-Mark (730 000 kroner) til Lillestrøm for å i praksis ha gitt Bjerkeland en ukes ferie i Nord-Bayern, og nå som avtalen var i boks kunne Bjerkeland returnere til Åråsen og få med seg sesongavslutningen. Med andre ord ble denne såpeoperaen en god forretning for kanarifugla, mens det skulle gå tolv år før Nürnberg igjen tok sjansen på å signere en norsk spiller.

Bård Bjerkeland trivdes best på Åråsen. (Foto: Tore Jan Johnsen/Digitalsport)

Bård Bjerkeland trivdes best på Åråsen. (Foto: Tore Jan Johnsen/Digitalsport)

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar