Etter 2-1 borte mot Manchester City har Tottenham bena godt plantet i tittelkappløpet. Forvandlingen under Mauricio Pochettino har vært lite annet enn formidabel.

For fire år og noen uker siden møttes Tottenham og Manchester City til et oppgjør under lignende omstendigheter. Tottenham var i utmerket form, anført av spillere som Luka Modric, Gareth Bale, Rafael van der Vaart og Ledley King, og for første gang på uminnelige tider var de involvert i tittelkampen. Manchester City var serieleder med to poengs forsprang på Manchester United og fem på Tottenham, og for Tottenhamfansen var premissene enkle: en seier ville sende dem helt opp i ryggen på rivalene.

Etter en målløs første omgang scoret City to raske mål ti minutter ut i den andre, før Jermain Defoe reduserte like etterpå. Fem minutter senere satte Gareth Bale inn utlikningen, og status quo var gjenoppnådd. Det gikk mot et solid comeback, og da Bale og Defoe kom to mot en etter 90 minutter så det ut til å ende i med ville jubelscener i bortesvingen. Men Defoe nådde ikke frem til Bales innlegg, og i stedet fikk Manchester City straffespark like etterpå. Mario Balotelli satte straffen kontant i mål, og Tottenhams tittelhåp var knust.

Det markerte begynnelsen på en forferdelig kollaps for Tottenham, som kastet vekk en tolv poengs luke til Arsenal, og ble snytt for mesterligaspill da Chelsea slo Bayern München i Champions League-finalen. Harry Redknapp fikk sparken, André Villas-Boas ble ansatt, Gareth Bale slo igjennom og ble solgt, pengene ble skuslet bort, Villas-Boas fikk sparken, og Tim Sherwood overtok styringen.

Tim Sherwoods tid som manager i Tottenham bør forbigås i stillhet. Foto: Michael Zemanek, BPI/Digitalsport.

Tim Sherwoods tid som manager i Tottenham bør forbigås i stillhet. Foto: Michael Zemanek, BPI/Digitalsport.

Bunnen nådd
Da Sherwood var manager, var entusiasmen rundt klubben på et bunnivå. Både spillere og fans var uengasjerte, og Tottenham led store nederlag mot de beste lagene. Mange ville ha Louis van Gaal som ny manager, med håp om at nederlenderens autoritet var det som trengtes for å få skuta på rett kjøl, men da han ble snappet opp av Manchester United vendte Tottenhams oppmerksomhet seg mot Pochettino.

Argentineren forsøkte seg først med de samme spillerne som hadde skuffet sesongen før. Det gikk greit nok – resultatmessig hadde det jo også gått greit nok under Sherwood – men de fleste spillerne viste liten vilje til å blø for drakta. Det hele kulminerte i et 2-1-tap hjemme for Stoke, som kanskje er den dårligste kampen jeg har sett Tottenham spille. Etter det ble spillere som Younes Kaboul og Emmanuel Adebayor, som på det tidspunkt var kaptein og andre visekaptein, satt ut av laget for godt, og yngre krefter fikk slippe til.

Lokale gutter
Akademiguttenes inntog bidro til å skape ny glød hos fansen. Ikke bare førte endringen til bedre resultater, men flere av spillerne var lokale gutter som virkelig blødde for drakta. I 5-3-seieren mot Chelsea var fem av spillerne i Tottenhams startellever fra akademiet, og tre av dem fra områdene rundt White Hart Lane – de var Tottenhamsupportere selv.

Harry Kane ble Pochettinos "go to-guy" da de etablerte spillerne sviktet. Foto: Ben Queenborough, BPI/Digitalsport

Harry Kane ble Pochettinos «go to-guy» da de etablerte spillerne sviktet. Foto: Ben Queenborough, BPI/Digitalsport

Spillemessig var det fremdeles mye å peke på, men takket være Harry Kanes fantastiske form karret Tottenham til seg en femteplass – et resultat de aller fleste supportere var godt fornøyd med. Det var én plass opp i forhold til sesongen før, men viktigst av alt: optimismen og entusiasmen var tilbake både hos fansen og spillerne.

Likevel var – til forskjell fra tidligere sesonger – forventningene til den kommende sesongen moderate. Laget var ungt, manglet stjernespillere og var sårbart for skader på nøkkelspillere. Etter en dårlig start på sesongen skrev jeg at vi måtte være tålmodige med prosjekt Pochettino. Det er for så vidt mye sant i det fremdeles, men det er ikke til å komme bort fra at fremgangen Tottenham har vist under hans ledelse har kommet både raskere og sterkere enn de aller fleste forventet.

Defensiv revolusjon
Om noen før sesongen hadde sagt til meg at Tottenham etter 26 serierunder skulle ligge på andreplass, kun to poeng bak ligalederen (som til alt overmål er Leicester) hadde jeg kanskje tenkt at joda, det kan jo skje. Men om noen hadde sagt at Tottenham etter 26 serierunder skulle være det laget med best målforskjell og færrest innslupne mål, hadde jeg antagelig ledd høyt og hjerterått. Forrige sesong var det nemlig bare fire lag som slapp inn flere mål enn Tottenhams 53 (et av dem var Leicester), og målforskjellen var usle +5.

Toby Alderweireld har vist seg som et fremragende kjøp. Foto: Paul Greenwood, BPI/Digitalsport

Toby Alderweireld har vist seg som et fremragende kjøp. Foto: Paul Greenwood, BPI/Digitalsport

Mye av æren for det ligger hos Toby Alderweireld, som har stått frem som en av Premier Leagues aller beste midtstoppere denne sesongen. Også viktig er Eric Dier, som Pochettino på briljant vis bestemte seg for å flytte opp på midtbanen. Viktigst av alt tror jeg likevel det er at Tottenham fremstår som et lag der spillerne ikke bare blør for drakta, men også for hverandre og for manageren. Laget har ikke lenger noen Bale eller Modric som bærer laget, men fremstår snarere som en homogen enhet der totalen er mye viktigere enn individuelle bidrag. Selvsagt er det fremdeles behov for øyeblikk av magi fra spillere som Hugo Lloris, Dele Alli, Christian Eriksen og Harry Kane, men Tottenham lener seg ikke lenger på enkeltspillere.

Denne lagånden og ståpåviljen er helt uvurderlig, og gjør at spillerne ikke gir opp selv om ting butter litt imot. Det har vi sett mange eksempler på denne sesongen, og skiller seg drastisk fra det man har blitt vant til å forvente seg av Tottenham.

Lys fremtid i sikte
Det er ikke sikkert det holder helt inn til ligagull, men det aller meste tyder på at det blir spill i Champions League på White Hart Lane neste sesong – en passende avskjed for den ærverdige arenaen. Bare det vil være en stor seier for Tottenham, og et formidabelt fundament for Pochettino å bygge videre på. Dersom Spurs klarer å holde på stammen i laget – og det er lite som tyder på noe annet – vil vi i årene fremover få se et lag som vokser med hverandre, og som blir bedre og bedre for hver sesong.

Kampen på Etihad i 2012 var begynnelsen på slutten for Harry Redknapps tid i Spurs. Hadde det blitt 2-2, ville Tottenham fått det ekstra poenget som ville gjort at de havnet over Arsenal på tabellen, og Redknapp hadde kanskje ikke fått sparken likevel. Det er kanskje en forenkling av virkeligheten, men vi får la det passere for denne gang. Dersom den kampen virkelig var den utløsende faktoren for Tottenhams kollaps, var det også den kampen som førte til kjedereaksjonen som gjorde at det i dag er Mauricio Pochettino som er Tottenhams manager. Så da kom det kanskje noe godt ut av det likevel.

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Gjermund Holøyen

Jeg er en 25 år gammel sivilingeniør fra Alvdal, for tiden bosatt i Oslo. Jeg ble bitt av basillen under VM i 1998, og har siden den gang i varierende grad fulgt med på de store europeiske ligaene. Til slutt var det England og Premier League som stakk av med den store interessen, mye takket være en voksende forhold til Tottenham Hotspur. Jeg er også FM-entusiast, og kan blant annet skryte av å ha vunnet Premier League med Grimsby.

Legg igjen en kommentar