Mamadou Sakhos dopingsuspensjon kan forhåpentligvis være med på å sette fokus på et underdebattert tema i fotballen. 

Doping og fotball er to emner vi sjeldent leser eller hører om i én og samme sak. Sporadisk leser vi om dopingtestene som foretas etter kamper, men disse artiklene er aldri førstesideoppslag hos landets største redaksjoner. Forståelig nok, testene er jo negative. For ikke lenge siden sjokkerte en britisk lege fotballverdenen da han påsto å ha hjulpet spillere fra Leicester, Chelsea og Arsenal med å dope seg. Disse påstandene ble imidlertid langt på vei avvist som useriøse.

Nå er det Liverpools Mamadou Sakho som befinner seg i medias søkelys på grunn av doping. Franskmannen skal ha benyttet seg av et slankemiddel som befinner seg på dopinglisten, og er under etterforskning av UEFA. Klubben har valgt å suspendere Sakho mens han er under etterforskning, men han er ikke utestengt av verken det engelske eller europeiske fotballforbundet. At Sakho angivelig har benyttet seg av slankemiddelet trenger selvsagt ikke bety at han som en konsekvens av dette har prestert bedre. Kanskje er det bare uvitenhet eller uaktsomhet som ligger bak fra Sakhos side. Det betyr selvsagt heller ikke at Liverpool som klubb har noe dopingproblem, eller at flere Liverpool-spillere har dopet seg. Men saken kan forhåpentligvis være med på å belyse fotballens dopingsituasjon.

Vi vet ikke nok om hvor mye doping benyttes innenfor fotballen. Nettopp derfor må vi finne ut mer. Man kan alltid peke på at man i fotball er avhengig av at et helt lag fungerer dersom man skal vinne kamper. Det betyr at dersom én enkeltspiller har dopet seg, så trenger ikke nødvendigvis det å være kampavgjørende. Betydningen av dette må imidlertid ikke neddysses. UEFAs regel er at to spillere må teste positivt etter en kamp dersom dette skal få sportslige konsekvenser for klubben. Med denne regelen tillater man på mange måter at et lag bruker en dopet spiller. Så lenge det bare er én, så er det greit. Dette er en merkelig, naiv og ukritisk regel fra et forbund som på mange måter må ta inn over seg at de kan stå overfor større dopingutfordringer enn det de for øyeblikket innser.

For det er naivt å tro at doping ikke benyttes i vesentlig omfang i fotball. Sporten har riktignok vært skånet for de veldig store skandalene, men noen eksempler har det vært, også fra senere tid. Etter at Arsenal tapte mot Dinamo Zagreb i fjor høst ble det avslørt at sistnevnte klubbs Arijam Adeli hadde testet positivt for doping. Han ble siden utestengt i fire år. Vi har også eksempler fra tidligere i historien. Det groveste er muligens fra 1996 da store deler av laget til Juventus ble anklaget for å ha benyttet seg av doping da de vant Champions League etter å ha slått Ajax på straffesparkkonkurranse. Legen som skulle ha hjulpet laget med dopingen ble senere dømt, og måtte sone i fengsel. Til slutt ble han riktignok frikjent for anklagene, men mistanken mot et dopet Juventus-lag på 90-tallet har vedvart.

Arsenal-manager Arsene Wenger har tidligere gått langt i å påstå at doping er et vesentlig problem, også innenfor fotballen.

– Jeg har aldri i mine 30 år som fotballtrener gitt en innsprøytning til mine spillere for å gjøre dem bedre. Men jeg har møtt flere andre lag som har en annen instilling, har franskmannen uttalt.

Ofte har det vært kampfiksingen som har vært «fotballens juks», mens andre idretter har slitt med doping. Og for all del, kampfiksing er helt sikkert verre enn doping, og kanskje også et mye større og mer omfattende problem. Men det er samtidig farlig å ikke ta dopingproblemet på alvor. Doping er per definisjon juks, og er sammen med kampfiksing det største bruddet på Fair Play som kan begås. Selv om dopingsakene hittil stort sett har omhandlet enkeltpersoner, så er det vanskelig å påstå at doping ikke har hatt en resultatavgjørende innvirkning på kamper. Hvilke kamper dette gjelder, er selvsagt umulig å vite. Det er også umulig å konkludere med at doping er blitt benyttet i de aller største enkeltkampene i verdensfotballen. Men bruker man ens kritiske sans, og ser på anklagene som finnes mot for eksempel Juventus-laget på 90-tallet, så er det også vanskelig å utelukke at store klubber og/eller enkeltspillere har benyttet seg av doping, også i de aller største kampene.

Doping undergraver fotballens integritet, anseelse og troverdighet. Og den krenker et av fotballens viktigste prinsipper; Fair Play. Vi liker å se på fotballen som en rettferdig og ærlig idrett. Det er den nok langt på vei også. Men vi vet ikke nok om det som skjuler seg bak veltrente og briljerende fotballspillere. Dette er ikke noe forsøk på å mistenkeliggjøre enkeltspillere eller klubber. Men det er et forsøk på å rette fokus på noe vi må finne ut og lære mer om. Temaet har vært underdebattert og har havnet i skyggen av for eksempel store kampfiksingskandaler. Vi må likevel tørre å ta diskusjonen rundt doping i fotballen. Store dopingskandaler vil være svært ødeleggende for sporten, og det er lov å håpe på at fotballen har unngått den verste dopingbruken. Men det vil være svært naivt å tro at doping ikke har vært i noe særlig bruk, verken på bredde- eller toppnivå.

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Simon Moritz Andersen

Elev i videregående skole som er glad i fotball - spesielt Premier League.

Legg igjen en kommentar