Hvor lenge kan man snakke om utvikling for det norske landslaget – som sliter med både resultater og engasjement?  

Søndag møtte Norge EM-klare Portugal til dyst i Porto. Norge stilte B-preget, ettersom Tippeligaen ennå ikke hadde tatt sommerpause. Nå stilte heller ikke Portugal med alle sine beste, både Cristiano Ronaldo og Pepe spilte Champions League-finale for Real Madrid dagen før. Men vertenes lag var både på papiret – og på banen – mange hakk bedre enn Norges – til tross for visse lyspunkt for Høgmos menn. 1-0 kom tidlig, da Ricardo Quaresma fikk stjernetreff fra kanten av 16-meteren. Bortimot totalt fravær av press på ballfører ga rutinerte Quaresma god tid til å finjustere avslutningen. Så fikk Raphael Guerreiro drømmetreff på frispark, og 2-0 var et faktum. Deretter var det Eders tur til å sette ballen i nettet bak Rune Almenning Jarstein, etter at Portugal altfor enkelt fikk rullet opp og lagt ballen inn i feltet. Slik endte det med tremålstap for Norge mot Portugal.

I fjor høst var det for en gangs skyld litt engasjement rundt landslaget. Vi skulle spille playoff om EM-plass mot Ungarn, men tapte både hjemme og borte mot et lag med en keeper i joggebukse. Det fikk mange til å stille spørsmålstegn ved Per-Mathias Høgmo og hans stilling som landslagssjef. Å få Ungarn i playoff var en kjempemulighet for Norge til å endelig kvalifisere seg til et mesterskap. Men det klarte vi altså ikke. I dag er det norske folks interesse og engasjement for landslaget ikke akkurat overveldende. Det er heller ikke rart; det norske landslaget er et begredelig skue.

Det har vært vanskelig å se den helt store utviklingen etter at Høgmo overtok som landslagssjef. Selvsagt er det både viktig og riktig å gi en landslagstrener tid til å bygge opp et nytt lag og et nytt system. Men nå er det snart fire år siden Høgmo ble ansatt. Da kan man ikke lenger bare snakke om utvikling og om å bygge lag. Da må man også begynne å kreve resultater. Kanskje er det fullstendig meningsløst å bytte landslagstrener på nåværende tidspunkt. Og man må gjerne gi Høgmo litt mer tid. Men da må han snart begynne å skape resultater for landslaget.

Til forsvar for Høgmo kan man si at han må klare seg uten de store enkeltspillerne. Våre naboland har for eksempel mye større stjerner enn oss. Danmark har Christian Eriksen, Sverige Zlatan. Vår kanskje mest omtalte spiller, både i nasjonal og internasjonal presse, Martin Ødegaard, spiller til daglig på nivå tre i Spania. Så er det riktignok også noen Bundesliga- og Premier League-spillere i landslagstroppen, men de helt store navnene uteblir. Det gir landslaget et anonymt preg, samtidig som det åpenbart svekker kvaliteten.

Heller ikke Island har de helt store stjernene, til tross for at Eidur Gudjohnsen en gang i tiden var fryktelig god. Vår nabo i vest har likevel klart å kvalifisere seg til EM. Og da snakker vi om et land som er ganske mange ganger mindre enn Norge. Island er, med sine 325 000 innbyggere, noe større enn vår nest største by Bergen – og dobbelt så liten som Oslo. Landet er åpenbart bedre enn Norge når det kommer til å utvikle fotballspillere. Men de har også lyktes i å skape et slagkraftig landslag, et enormt kollektiv, som over tid leverer på et høyt nivå – også uten stjernespillere av internasjonalt kaliber. Lars Lagerbäcks prestasjon som landslagssjef står det stor respekt av. Men samtidig viser det at det bør være mer enn mulig også for Høgmo å skape et landslag som faktisk presterer – også i kvalifiseringer til EM og VM.

Mens både Sverige og Island kan glede seg til å se sine landslag i EM, må vi vente til VM-kvalifiseringen starter i høst før landslaget vårt igjen skal spille kamper av betydning. Onsdag møter Norge nettopp Island i privatlandskamp før sommerens mesterskap. Etter 3-0 i sekken mot Portugal, og med et spill det ikke akkurat sprudlet av, er det vanskelig å se for seg at det norske landslaget kommer til kampen med høy selvtillit og hevet hode. EM-klare Island vil derimot trolig komme til kampen med både selvtillit og energi. Så gjenstår det å se om Norge kan hamle opp med vår miniputt av en nabo i vest. Jeg tviler.

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Simon Moritz Andersen

Elev i videregående skole som er glad i fotball – spesielt Premier League.

Legg igjen en kommentar