Hverdagen er brutal for den norske supporter. Landslaget sjarmerer få, folket vil ha treneren sparket og allerede etter en kamp i kvalifiseringen til VM har vi gitt opp.

Hva ligger bak denne dårlige utviklingen, samtidig som resten av Europa er jevnere enn noen gang?

I mine øyne blir fotballverden mer og mer jevn. Det gjelder vel egentlig i alle sine øyne. Dette skyldes, tror jeg, at de mindre gode nasjonene stadig forbedrer seg i hyppig fart. Flere land tar inn motivasjon, lærdom, tips, trenere, taktikker og treningsmetoder fra utlandet. Jeg føler at Norge, sammen med Finland, omtrent er de eneste nasjonene som ikke utvikler seg som resten av Europa.

Bare se på sist kvalikrunde. Hviterussland holder store Frankrike til 0-0. Latvia med sliteseier borte mot Andorra, til kun 0-1. Kasakhstan overrasker med 2-2 mot Polen. Kasakhstan har kun spillere fra hjemlig liga, mens Polen stiller med spillere fra Bayern, Dortmund, Premier League, Serie A og you name it. Apropos Kasakhstan. Astana er i ferd med å utvikle seg til et nokså stabilt lag i europeisk sammenheng. Deltok i CL-gruppespillet i fjor, og det var jaggu ikke langt i fra denne sesongen heller.

Ellers spilte Luxembourg en thrillerkamp uten like borte mot Bulgaria, der et vakkert langskudd fra Aleksandar Tonev på overtid sørget for en knepen 4-3 seier til Bulgaria. Svenskene holder Nederland til uavgjort. Nå er riktignok både Bulgaria og Nederland i en litt dalende kurve, men likevel. Lille Færøyene, som slo Hellas både borte og hjemme sist kvalik, spiller 0-0 mot EM-nasjonen og Norges overmenn Ungarn. Knøttsmå San Marino taper kun 1-0 hjemme mot Aserbajdsjan, som for bare et par år siden spilte 0-0 mot Norge. Det var faktisk kun Liechtenstein som gikk på et stortap av miniputtene, men de møtte riktignok selveste Spania.

Til og med Gibraltar scorer mot Hellas. Gibraltar har altså en tropp bestående av kun hjemlige spillere, med unntak av Jamie Bosio som spiller for engelske Canterbury City på nivå ni (!) og Scott Wiseman i engelske Scunthorpe på nivå tre. Hellas spilte med spillere fra Roma, Dortmund, Watford, Werder Bremen, Olympiakos, Benfica og Udinese for å nevne noen.

Nasjoner som Island, Albania, Bosnia, Slovenia, Slovakia, Wales, Nord-Irland og Ungarn er plutselig virkelig å regne med i kvaliker. Ja, nå var det et rekordhøyt antall lag med i EM sist, men vi må ikke glemme at Island havnet over Nederland og Tyrkia blant annet.

Arnor Ingvi Traustason of Iceland scores a goal to make the score 2-1 during the UEFA Euro 2016 Group F match between Iceland and Austria played at Stade de France, Paris, France on June 22nd 2016 -------------------- Kieran McManus / BPI Football - UEFA European Championships 2016 Group Stage Group F Iceland v Austria Stade de France, St Denis, Paris, France 22 June 2016 ©2016 Kieran McManus / BPI all rights reserved

2-1: Islands Arnor Ingvi Traustason satte inn seiersmålet mot Østerrike i EM. (Foto: Kieran McManus/BPI)

Så hva er det som gjør at Norge tilsynelatende ikke utvikler seg like hyppig? Jeg tror som dere og mange andre, at det har startet fra tidlig av. Det finnes ikke vinnerkultur. Bare se på Island. Både her og i Belgia/Nederland får trenere betalt fra svært tidlig av. Jeg var på Island i sommer, og der ble jeg fortalt, at på guttelagene var det ikke slikt tull med at fedre, onkler osv. bare trente laget for morsomt. Her var det fagfolk som tok seg av lagene. Selvsagt noen unntak, men stort sett var dette tilfellet. Om jeg ser på mine lokale lag, der fedre og den slags trener laget, har jeg stor forståelse for hvorfor ikke Norge utvikler seg mer, om dette er tilfellet landet over. Noen fedre gjør nok garantert en god jobb, og vil noe med dette, men generelt er det dessverre så enkelt som å slippe ned en ball og be dem spille. Så enkelt er det for noen.

Men jeg føler vi trenger utenlandsk motivasjon og kultur. Kanskje vi bør starte på toppen, med en utenlandsk trener eller i det minste en med erfaring fra utenlandsk fotballkultur?

Norge har ikke et eneste lag med i Europa i år. Akkurat den setningen virker kjent. I Europa League finner vi blant annet Zorya (Ukraina), APOEL (Kypros), Astana (Kasakhstan), Young Boys (Sveits), Gabala (Aserbajdsjan), Dundalk (Irland), Maccabi Tel Aviv (Israel), Astra Giurgiu (Romania), Qarabag (Aserbajdsjan), Hapoel Be’er Sheva (Israel), Zürich (Sveits) og de tyrkiske klubbene Osmanlispor og Konyaspor.
I Champions League finner vi Ludogorets Razgrad (Bulgaria), Basel (Sveits), Rostov (Russland), Legia Warszawa (Polen), og København (Danmark).

Ja, noen av disse klubbene er svært etablerte, som København og Ludogorets i europeisk sammenheng, men jeg stiller likevel spørsmål til hvorfor Bulgaria og Danmark klarer å etablere topplag, men ikke vi. Det var faktisk ikke lenge siden at Danmark fikk serievinneren direkte kvalifisert til gruppespillet. Dette skjedde da Nordsjælland vant ligaen.

Vår statistikk er brutal. Med unntak av Molde sist sesong, som over all forventning vant gruppen foran de tre store klubbene Ajax, Fenerbahce og Celtic, har det vært veldig skralt. Til sammenligning tapte Rosenborg sin gruppe samme sesong ganske klart bak Dnipro Dnipropetrovsk, Saint-Étienne og Lazio. Odd røk ut 11-5 sammenlagt for storlaget Dortmund i siste kvalifiseringsrunde.

Hva med sesongen før dette igjen? Fasiten er enkel den. Ingen lag i noe gruppespill. Samtidig hadde Danmark med to klubber i Europa League, Aserbajdsjan hadde med Qarabag, Hviterussland hadde med Dinamo Minsk, Slovakia hadde med Slovan Bratislava, Kypros med seg Apollon Limassol og APOEL, men ikke minst, Finland hadde med seg HJK Helsinki. Sesongen før det var Tromsø eneste lag i gruppespillet fra Norge i Europa League. Det endte i ett fattig poeng i gruppe med Sheriff Tiraspol, Anzhi og Tottenham.

Jeg vil se litt nærmere på noen av lagene og hvilke ligaer de kommer fra. Astana har jeg nevnt. Ligaen er i stor utvikling. De fleste lag har trenere fra Russland og Bulgaria, samt en stor innstrømming av utenlandske spillere. Både landslag og klubblag som Astana har utviklet seg stort de siste tre-fire årene. Jeg vil ikke si at jeg er tilhenger av at ligaene blir totalt avhengig av utenlandske spillere, som i Premier League, det tror jeg vil svekke landslag på sikt. Men en mellomting er fin.

APOEL, og kypriotisk klubbfotball, er etterhvert blitt en gjenganger i CL og EL. Det startet med Anorthosis Famagusta som sjarmerte, før APOEL tok over stafettpinnen. Spansk-danske Thomas Christiansen er nåværende trener for kypriotene. Det har faktisk ikke vært en kypriotisk trener i klubben siden Marios Constantinou i 2005. Siden det har tyskere, grekere, portugisere, serbere blant annet vært innom. De får erfaring utenfra. I troppen er det ganske mange utenlandske og flere nasjonaliteter, men de får det til å fungere.

Fotball , 27. juli 2016 , Champions League - Qualification Rosenborg - APOEL Nicosia 2-1 Thomas Christiansen , trener Apoel

Thomas Christiansen er trener for Apoel. (Foto: Digitalsport)

Hva så med de to klubbene fra Aserbajdsjan? Dette er faktisk veldig få klar over, men i de siste foregående sesongene har lag fra denne nasjonen vært nærme, eller klart å kvalifisere seg til gruppespill jevnlig. Gabala har, ikke overraskende, trener fra utlandet. Nemlig Roman Hryhorchuk fra Ukraina. Også denne klubben har hatt mange utenlandske trenere, samt at de den dag i dag har en fin blanding utenlandske spillere. Deres rival, Qarabag, spiller faktisk i sitt tredje gruppespill i Europa League på rad i år. De har en tredjeplass og en fjerdeplass. I 14/15-sesongen spilte man uavgjort en gang mot alle gruppemotstanderne (Saint-Étienne, Inter og Twente), mens man sesongen etter vant mot Anderlecht og spilte uavgjort mot Monaco.

I troppen finner man selvfølgelig en fin blanding utenlandske spillere. Det som går igjen i klubber som kommer fra mindre land, er altså utenlandske trenere. De spiller i ligaer der utlendinger spiller en stor rolle, på sidelinjen og på banen. Det er som oftest en veldig fin blanding av rutinerte, eldre og erfarne europeiske spillere med bakgrunn i større europeiske ligaer, sammen med unge, fremadstormende søramerikanere og afrikanere.

Dette er sutrete. I god norsk stil. Jeg er klar over at slike ting som dette går i perioder. Svært få klubber, landslag, ligaer og spillere holder nøyaktig samme nivå over svært lang tid. Spillere har perioder der de et øyeblikk er den store helten, før de går på en vanvittig måltørke. Slik kan man også sammenligne for eksempel et landslag. Flere faktorer kan slå inn. Generasjonsskifte. Utskifting av trener. Skader på viktige spillere. Spillere ute av form. Manglende oppmøte på tribunene. Det kan være så mye. At Norge derimot leverer dårlig for tiden skyldes ikke at Brede Hangeland har lagt opp. Det skyldes ikke at Per Ciljan Skjelbred er skadet en landskamp. Det skyldes ikke kun at Høgmo styrer skuta. Det skyldes ikke at Stefan Johansen har varierende form. Det skyldes at lille Ola Nordmann i en alder av seks-elleve år blir fortalt at å vinne ikke er viktig. At alle skal få like mye spilletid, uavhengig at kvaliteter.

Hva er poenget mitt? Vi bør selvfølgelig gripe problemet, for det er det dette er, ved røttene. Start tidlig med fokus på å fremme talent og vinnerkultur, men det skader ikke å starte på toppen. Har man et problem med skadedyr i huset, fjerner man selvsagt de som er synlige først. Før man beveger seg inn i vegger, gulv og den slags. I denne metaforen er selvsagt pampene + Høgmo de synlige skadedyrene, mens den manglende vinnerkulturen er hovedproblemet og det som krever mest arbeid.

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar