Per-Mathias Høgmo er neppe rett mann for det norske landslaget. Men det blir naivt å tro at alt vil løse seg om vi bare får en ny landslagssjef.

Landslaget har vært dårlig lenge. De elendige resultatene er en fortsettelse av den dårlige trenden som startet under Drillo, hvor vi har sunket som en stein fra den 12. plassen på FIFA-rankingen vi hadde i juli 2011. Drillos dårlige resultater ble forklart med at Drillo-fotballen nå var så gammeldags og bakstreversk at den ikke lenger fungerte som den skulle, og forandringer var helt nødvendige. Trenerbyttet ble gjort med en stilkarakter som stemte godt overens med det landslaget presterte på banen, og en ny æra ble innviet.

At Drillo-fotballen ikke lenger fungerte stemte forsåvidt. Den fungerte i hvert fall ikke med det spillermaterialet Drillo hadde for hånden, og som landslagssjef må man enten tilpasse spillestilen etter spillerne eller ta følgene av egen stahet. Derfor er det også utrolig viktig at ledelsen i NFF har spillestil i bakhodet når de ser seg om etter ny landslagssjef, men det punktet virker å komme langt ned på listen over ønskede kvalifikasjoner.

Lærdom fra Leicester
Vi er også pent nødt til å innse våre begrensninger. Riktignok har vi flere innbyggere enn gode fotballnasjoner som Uruguay og Kroatia, men våre beste idrettsutøvere driver ikke med fotball. Alle kan ikke spille som Barcelona, og Leicesters triumf i Premier League forrige sesong burde være en god påminnelse om at det går an å oppnå ting også med alternative spillestiler.

Men hvordan burde landslaget egentlig spille? Vi har åpenbart ikke spillertyper til Drillo-fotball, men vi mangler også en og annen for å kunne spille som Leicester. Norges midtbanespillere ville antagelig blitt beskrevet av Tim Sherwood som «much of a muchness», og når 4-5 av disse har klippekort blir den et svært udynamisk smørje på midten – især siden noen er nødt til å spille ute av posisjon.

Vekk med klippekortene
Jeg ønsker meg en pragmatisk landslagssjef med en klar spillestil, som tar ut spillere som passer spillestilen, og som ikke er villig til å bruke spillere ute av posisjon for å blidgjøre diverse egoer. Slik som det er nå får alle de «beste» spille uansett, og dermed blir det ingen konkurranse om plassene. Men jeg kan ikke se for meg at noen slik landslagssjef vil tilfredsstille NFFs kriterier, så da sitter vi nå her da, med den samme gamle gjengen.

Og jeg synes egentlig spillerne slipper altfor billig unna midt i alt dette maset om Høgmos avgang. For det er jo ikke bare det at vi taper – vi taper jo ikke engang med stil. Når jeg ser landskamper tenker jeg med gru på den oppvoksende generasjons forhold til landslaget. For hvem er det egentlig man skal se opp til nå? I stedet for å ha tre spillere på treble-vinnende Manchester United har vi nå to spillere på nedrykkstruede Hull.

Der ferdighetene ikke strekker til skulle man tro at det ble kompensert for med innsats, men slik er det jo heller ikke. Aserbajdsjans mål på lørdag var et prakteksempel på det, og spillerne var mer interessert i å legge skylden over på andre enn å ta ansvar selv.

Nei, det står dårlig til med landslaget nå, og det er ikke bare på trenernivå. Forhåpentligvis må Høgmo ta sin hatt og gå etter San Marino-kampen, men jeg tror ikke vi skal forvente at NFF ikke gjør den samme feilen en gang til, eller at spillerne blir dobbelt så gode over natten.

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Gjermund Holøyen

Jeg er en 25 år gammel sivilingeniør fra Alvdal, for tiden bosatt i Oslo. Jeg ble bitt av basillen under VM i 1998, og har siden den gang i varierende grad fulgt med på de store europeiske ligaene. Til slutt var det England og Premier League som stakk av med den store interessen, mye takket være en voksende forhold til Tottenham Hotspur. Jeg er også FM-entusiast, og kan blant annet skryte av å ha vunnet Premier League med Grimsby.

Legg igjen en kommentar