Landslaget har vært i hardt vær den siste tiden og mediekjøret som nødvendigvis kommer med svake resultater har skapt uro blant Høgmos menn.

Norge har fått en grusom start på kvalifiseringen som gir mulighet for spill i VM 2018. Tyskland lekte seg med Per Mathias Høgmos menn, og borte mot Azerbaijan skjedde det som overhodet ikke skulle skje. Norge tapte i Baku, og slapp inn mål mot Azerbaijan for første gang i historien. Nummer 133 på FIFA-rankingen, en ubetydelig flekk på fotballkartet. Stemningen i og rundt landslaget har ikke vært all verden siden play-offen mot Ungarn og nå er begeret virkelig i ferd med å renne over.

Media stilte de kritiske spørsmålene som måtte komme, og den norske leiren håndterte disse på en svært lite imponerende måte. Ole Kristian Selnæs fraskrev seg alt ansvar og kritiserte angrepsspillerne for manglende effektivitet. Joshua King svarte med at han spiller i verdens beste liga og den 24 år gamle spissen kalte sin to år yngre lagkamerat for ung med sterke hentydninger til at han anser seg selv som selvskreven i laget. Deretter havnet Markus Henriksen i søkelyset for å ha uttalt at han opplevde børskarakterene i norske medier som en heksejakt på ham, før Helland ble sitert på at han driter i hvordan man ligger an på FIFA-rankingen.

Isolert sett er ikke noen av disse uttalelsene noe å snakke om, og jeg personlig er av den oppfatning av at man lager nyheter på en del ikke-saker. Når man så Per Ciljan Skjelbreds reaksjoner på pressens spørsmål under pressekonferansen i forkant av San Marino-kampen ble det dog tydelig at dette mediekjøret har påvirket landslaget. Da hjalp det ikke at forestillingen mot San Marino var fryktelig langt unna å overbevise det norske folk om at dette laget er velfungerende. I stedet fikk gjestene score sitt første bortemål i en VM-kvalifisering på 15 år, og holdt Norge til 1-1 frem til det var spilt nesten 80 minutter.

Det måtte komme noen kritiske spørsmål, og responsen ga på mange måter et svar på det en del hadde begynt å spørre seg. Landslaget føler at de har folket i mot seg. ”Folk har alltid stått og pissa på landslaget” smalt det fra Selnæs når Norge skuffet fundamentalt i en treningskamp mot Hviterussland for omlag halvannen måned siden. Når Stefan Strandberg entret intervjusonen etter San Marino var det duket for en ny runde. ”Nå må dere slutte. Hva skal vi gjøre?… Det er ikke noen god prestasjon, men”.

Det kan virke som om landslaget ikke tåler kritikken som kommer. Spillerne virker veldig fokusert på den negative omtalen som finner sted og det ser ikke ut til å være noen forståelse for at man vil få kritikk når man presterer så dårlig som landslaget stort sett har gjort det siste året. Spørsmålet er da hva som kommuniseres innad. Er den interne kommunikasjonen preget av den samme uomtvistelige positiviteten som Høgmo uttrykket utad?

Dersom man alltid skal ha fokus på det positive, selv i etterkant av grusomme prestasjoner kan det se ut som om dette over tid har ført til en manglende evne til å se egne feil. Landslaget har falt som en stein på FIFA-rankingen og etter de siste resultatene vil man antagelig ikke være veldig langt unna Azerbaijan, en motstander man omtrent lo av på forhånd av møtet for en liten uke siden. Da må man forvente at media stiller noen ubehagelige spørsmål.

Den manglende evnen til å tåle kritikk tyder på intern uro, og det er stadig nye ting som peker på et landslag hvor samholdet og troen på hverandres ferdigheter ikke er der den burde være. Per Mathias Høgmos viktigste jobb som landslagssjef er å skape nettopp dette samholdet og den troen, men det kan virke som om Høgmos positivitet ikke er veien å gå. I intervjuer hvor spillerne blir spurt om deres tillit til treneren har Høgmo som regel fått full støtte, men blant annet King og Diomande har vært kritiske til den taktiske inngangen til de to siste kampene.

Mye har blitt sagt om Høgmos taktikk, lovnader og store ord, men de interne stridighetene er nye og er nå det kanskje fremste signalet på at hans tid som landslagssjef er over. Terje Svendsen har sagt at Høgmo er trener til etter Tsjekkia-kampen, men den nye fotballpresidentens unnvikende svar på spørsmål om forbundets tillit til Høgmo tyder på at vi snart kan vente oss en ny mann på trenerbenken når våre beste fotballspillere skal samles for å forsvare nasjonens ære.

Spørsmålet er bare hvem det er som skal ta over. Kjetil Rekdal har lansert seg selv som en het kandidat og Ståle Solbakken er en ettertraktet mann. Det samme er Ole Gunnar Solskjær, samt at Tor Ole Skullerud blir nevnt etter å ha vært med på å lede mange av spillerne til bronse i U21-EM. På motsatt side av grensen sitter også Erik Hamrén, som sluttet som landslagstrener for Sverige etter sommerens EM-sluttspill. Det finnes alternativer, men Høgmo virket også som en god kandidat når han startet på jobben.

Av de seks siste offisielle kampene har Høgmo vunnet én, og det er mot San Marino. I denne perioden har man også tapet hjemme mot Hviterussland, samt et uavgjortresultat mot Estland. Resultatutviklingen peker i svært negativ retning etter det som var en forholdsvis god kvalifisering sist. Da hjelper det fint lite om vi ”henger med i kampen om andreplassen”, og ser man litt kritisk på det står Norge i praksis med 0 poeng i kampen om å bli blant toerne som går til play-off. Kampene mot San Marino strykes, og dermed er det nesten et must å ta tre poeng borte mot et svakt Tsjekkia. Spørsmålet er om det er Høgmo som burde lede landslaget i denne kampen, eller om man burde benytte muligheten til å skifte landslagstrener nå?

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Per A Solberg

25 år, har en mastergrad i idrettsvitenskap og jobber innen fotballen. @PerSolberg på Twitter.

Legg igjen en kommentar