Ydmykelse. Total ydmykelse. Fra start til slutt. Hva gikk galt på Jose Mourinhos retur til Stamford Bridge?

Søndag 24. oktober 2016 er en dato Jose Mourinho sent vil glemme. Mannen som brakte hele tre Premier League-pokaler hjem til London i løpet av hans to perioder som Chelsea-manager, ble ydmyket så til de grader av Antonio Conte og hans nye, effektive, energiske mannskap.

The Special One

I presserommet på Stamford Bridge en sommerdag i 2004, gjorde en noe ukjent portugiser navnet sitt kjent for hele London. Hele England. Hele Europa. Hele verden. “I am not one from the bottle, I am a Special One,” lød hans uforglemmelige førsteinntrykk. Et helt tiår pluss to og et halvt år har gått siden den gang. Søndag kveld dreiet det meste seg om The Special One, som det har gjort så mange ganger før på Stamford Bridge. Forskjellen denne gang, derimot, var det faktum at Mourinho nå sto i bortelagets tekniske sone. Fra sin nye posisjon, måtte en stakkars Mourinho se sitt stjernespekkede United-lag sleppe inn hele fire mål mot et selvsikkert og dynamisk Chelsea. Og selv om Smalling, Blind og Pogba var blant dem som fikk en smålig karakter på børsen, var det Mourinho som høstet mest kritikk. Twitter, Facebook, Instagram. Kritikken kom fra alle kanter. Tilogmed Chelsea-legende Eidur Gudjohnsen kom med et lite stikk til Mourinho. 

Gudjohnsen tilbrakte seks sesonger i Londonklubben, og var sentral i Mourinhos første Premier League-triumf i 2005.

På søndag var det tydelig at Mourinho forsøkte å holde seg anonym i det han ankom Stamford Bridge. Han valgte å legge bort den ekstravagante siden sin, og holdt heller et rolig sinn. Da han gikk av bussen, snek han seg forbi fansen og beveget seg målrettet inn på stadion, på rolig og nedtonet vis. Før kick-off motsto han fristelsen av å lage en såkalt grand entrance. Han sto i stedet stille og besinnet ved munnen av spillertunnelen, hvor han slo av en prat med sin tidligere kollega og kamerat, Steve Holland, som forøvrig har vært gjennom x antall managerbytter. Roman Abramovich har nemlig stor tillit til Chelseas trofaste assistenttrener. Men tilbake til Mourinho. Selv om han virket kald og blottet for følelser gjennom hele kampen, var han munter i oppvarmingsfasen. John Terry, Oscar, Willian og Eden Hazard var blant spillerne som fikk en hilsen og en klem fra sin gamle sjef.

Før, under og etter avspark var det lite følelser å spore hos 53-åringen. Chelsea-fansen viste han mer hat enn kjærlighet, noe som så ut til å overraske deres gamle konge. Mourinho hadde nok håpet på litt mer kjærlig klapping og synging. Chelsea-fansen, derimot, ser endelig ut til å være forbi den triste Mourinho-avskjeden. “Time heals all wounds,” er det ikke noe som heter det?

CHE?: Denne banneren hang fra Stamford Bridge da Jose Mourinho returnerte til hans gamle hjemmebane. (Foto: Jed Leicester/BPI)

CHE?: Denne banneren hang fra Stamford Bridge da Jose Mourinho returnerte til hans gamle hjemmebane. (Foto: Jed Leicester/BPI)

Ansiktsuttrykket til Mourinho da N’Golo Kanté mer eller mindre spaserte seg gjennom hele United-forsvaret og satte inn 4-0, oppsummerte egentlig hvordan karrieren til den karismatiske portugiseren har utviklet seg over det siste året. Hevet øyenbryn, rynker i pannen og hoderisting, før mannen i søkelyset snudde seg vekk i avsky. Det var nesten som om han ikke ønsker å være der. Han fór ned spillertunnelen lenge før pause. En flau aften, i enhver forstand.

OPPGITT: Ansiktsuttrykket til Jose Mourinho sa alt om hans tanker rundt Uniteds prestasjon mot Chelsea. (Foto: Jed Leicester/BPI)

OPPGITT: Ansiktsuttrykket til Jose Mourinho sa alt om hans tanker rundt Uniteds prestasjon mot Chelsea. (Foto: Jed Leicester/BPI)

Mourinho elsker Mourinho like mye som Kanye elsker Kanye

“No one loves Kanye more than Kanye loves Kanye,” er et populært utsagn i medieindustrien. Den selvopptatte rekordartisten som slapp albumet The Life of Pablo i februar i år, har blitt selve definisjonen på narsissisme. Den niende låten på hans nye album heter tilogmed I Love Kanye. I fjor på denne tiden av året, var Chelsea i ferd med å implodere under Mourinho. Seriemesterne fra året før hadde rotnet bort, og Mourinho la skylden på alle og enhver, fra klubbdoktor Eva Carneiro til juvelen Eden Hazard. Den lystige stemningen hadde for lengst visnet bort, og da det faktisk var vannvittig lave odds på at Chelsea skulle rykke ned til Championship, bestemte Roman Abramovich seg for å ta grep. Mourinho ut, Guus Hiddink inn.

—Jeg vil ikke ha noen spesielle forhold til spesifikke spillere. Spillere vinner ikke troféer, lag vinner troféer, sa Mourinho da han ankom Chelsea for første gang i 2004.

På mange måter er dette sitatet et bevis på den type manager Jose Mourinho alltid har vært. Ordene hans skaper et bilde av en hjerteløs og nådeløs type som alltid setter de tre poengene foran alt annet. Mourinho er en vinner. Alle beslutningene han tar gjør han for å vinne. Det ville derfor vært galt, for ham, å basere avgjørelser på følelser, taktikker og strategier. På mange måter er Mourinho det stikk motsatte av hans etterfølger Antonio Conte, som ofte lar seg rive med i “the spur of the moment.”

I pressekonferansen før det store oppgjøret, snakket Mourinho kun om seg selv. Han nektet å prate om tropp og taktikk. Han nevnte ingenting om kapteinen Wayne Rooney, som sannsynligvis var utelatt fra troppen på grunn av dårlig form og alderdom. To av symptomene Mourinho misliker mest hos en spiller. Videre, nektet Mourinho å adressere hvorvidt Juan Mata kom til å være involvert. Conte, på sin side, tilbød det motsatte. Det var en sprudlende italiener som møtte pressen, og han holdt seg heller ikke for god til å unngå taktikkprat. Han sammenlignet N’Golo Kanté med seg selv i form av at begge var små midtbaneterriere i et ellers forvokst mannskap. Conte var fullt klar over at Kanté, som måler 169 centimeter over bakken og veier rundt 68 kilo, før eller siden kom til å møte den kolossale Paul Pogba i duell, men italieneren mente forsikret seg om at det ikke var grunn til bekymring. Men Conte er ikke The Special One. Han er bare en dreven manager med sitt foretrukne 3-4-3-system. Lagoppstillingen Mourinho presenterte mot Liverpool forrige runde kunne minne om en 6-3-1, om slik en formasjon i det hele tatt eksisterer, hvor Marouane Fellaini og Ander Herrera lå som soldater foran forsvarslinja i stedet for å trykke fremover.

I lys av Uniteds bekmørke prestasjoner i det siste, går United-fansen nå sannhetens øyeblikk i møte. Er supporterne forberedt på å endelig gi slipp på Sir Alex Fergusons epoke? Er supporterne villige til å akseptere Mourinhos pragmatisme? Å håpe på seier mot Chelsea på Stamford Bridge, hvor United kun har vunnet én av sine siste fjorten kamper, var kanskje å håpe på for mye, men måten poengene ble tapt på kan ikke annet enn å latterliggjøres. Man kunne jo håpet på at kvelden ville bli husket for den spenstige spissduellen mellom Zlatan og Diego Costa, Willian mot Valencia, Kanté og Matic mot Pogba og Fellaini, eller i det minste god, energisk fotball, men neida. Så gjenstår det å se om pragmatikeren Mourinho klarer å utrette samme mirakel han gjorde for Chelsea i 2014/15-sesongen, hvor han klarte å få spillerne til å “spille på et høyere nivå enn det de egentlig holder.”

 

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Ola Kvindesland

Legg igjen en kommentar