En av norsk fotballs største profiler gjennom tidene runder 75 år i dag, onsdag 9. november. Harald Berg, her er ditt liv:

Skrevet av Thomas Søfting

Det har de senere årene gått inflasjon i bruken av ord som «stjerne» eller «legende» om nesten enhver over gjennomsnittlig god fotballspiller, slik at ordene har blitt utvannet og nesten mistet sin betydning. Men når vi snakker om Harald «Dutte» Berg, da snakker vi virkelig om en levende legende i ordets rette forstand. Berg var en bortimot komplett spiller, med utsøkt spilleforståelse, teknikk, arbeidskapasitet, pasningsfot og avslutteregenskaper. Bjørge Lillelien kalte ham «fotballens Mozart», og han er blant de aller største fotballprofilene vi noen gang har produsert her i landet. Hvorfor er Harald Berg en legende? La meg nevne fem grunner:

1) Han satte Nord-Norge på fotballkartet
Berg vokste opp i Bodø, og debuterte som senior for Bodø/Glimt allerede som 16-åring i 1958. På dette tidspunktet stoppet fotball-Norge ved nordlandsgrensen, og lagene som holdt til nord for denne grensa måtte pent finne seg i å spille i sitt eget seriesystem. Dette stoppet ikke Berg fra å bli et navn på alles lepper, også sør for Bindalsfjorden. Den unge spissen dominerte den nordnorske fotballen i så stor grad at han i 1964 ble tidenes første spiller fra en nordnorsk klubb på landslaget. Han var rett nok ikke tidenes første nordlending på landslaget (Wilhelm Eliassen fra Mo i Rana og Oddvar Richardsen fra Brønnøysund hadde representert Norge tidligere, men begge måtte flytte sørover for å bli oppdaget), men han var altså den første som representerte en nordnorsk klubb. Landslagsdebuten kom i en kamp mot Sveits 1.juli 1964, hvor Berg rett nok ikke kom på scoringslisten, men han hadde assist på vinnermålet (scoret av VIF-bohemen Einar Bruno Larsen) i det som ble en norsk 3-2-seier – og avisene var fulle av lovord om den unge bodøværingen. Halvannen måned senere spilte han sin andre landskamp (mot Finland), hvor han bokførte sitt første landslagsmål etter 20 minutters spill. Fra nå av var Berg fast på landslaget, og han spilte til sammen 28 landskamper på rad fra og med debuten. Det bør også nevnes at på klubbnivå ble Berg og hans lagkamerater i Glimt nordnorske mestere i både 1963 og 1964. Nøyaktig hvor mange kamper og mål «Dutte» spilte i sin første periode i Glimt har jeg ikke klart å finne ut, men Aftenposten oppgir at han scoret 25 mål bare i 1964.

2) Han ledet Lyn til suksess i Europa
Senhøsten 1964 flyttet Harald Berg til Oslo for å lære seg hotellfaget, og fortsatte fotballkarrieren hos regjerende seriemester Lyn. Han ble ikke spilleklar før 1965, men kastet så ikke bort noe tid på å presentere seg selv for Oslo-publikummet. Han ble seriens toppscorer i sin første sesong med 19 mål på 17 kamper, på et lag som tok sølv i serien poenget bak byrival Vålerenga. Samme år scoret han også det ene målet da Norge sensasjonelt vant 3-0 over Jugoslavia i en VM-kvalifiseringskamp. De to neste sesongene ga bronsemedaljer, før Berg høsten 1967 endelig kunne løfte sitt første nasjonale trofé etter å ha scoret to av målene da Lyn vant cupen etter å ha slått Rosenborg 4-1 i finalen på Ullevaal. Den neste sesongen vant Lyn «The Double» som første lag etter serieomleggingen i 1963. Men det største høydepunktet er nok likevel cupvinnercupen 1968/69, hvor Berg startet med å score ett mål i hver kamp da svenske IFK Norrköping ble slått 4-3 over to kamper i den andre runden (Lyn vant 5-4 sammenlagt over tyrkiske Altay Izmir i første runde) og sendte Lyn til kvartfinalen, noe ingen norske lag tidligere hadde klart. Motstander i kvartfinalen var ingen ringere enn Barcelona, og på grunn av den norske vinteren måtte begge kampene spilles på Nou Camp. All logikk tydet derfor på de norske amatørene fra Lyn ville reise hjem som slakt. I stedet ble det et høyst hederlig 2-3-tap i «hjemmekampen» hvor Berg scoret begge Lyns mål, og i returkampen så det ut til å gå mot en kjempesensasjon da Lyn gikk opp i ledelsen 2-0 etter to langskudd fra sunnmøringen Karl Johan «Kallen» Johannessen, og holdt denne ledelsen helt til det bare var et kvarter igjen av kampen. Barça reddet imidlertid æren ved å score de to nødvendige målene på slutten som sikret 2-2-resultatet de trengte for å gå videre. Uansett var dette norsk fotballs beste resultat i Europa helt til Rosenborg begynte å herje i Champions League på 90-tallet.

3) Han ble stjerne i nederlandsk fotball
Barcelona-kampene ble også det siste Harald Berg gjorde i Lyn-trøya. Han forlot klubben våren 1969 etter å ha bokført utrolige 89 mål på 102 kamper, for å bli proff i nederlandske ADO Den Haag. Han måtte vente til sesongen 1969/70 før han ble spilleklar i Eredivisie, hvor han debuterte 10. august 1969 i serieåpningen mot Twente, og markerte anledningen med å score hat-trick i en kamp ADO vant 4-1. Han endte til slutt på 17 ligamål i debutsesongen, og var lenge ligaens toppscorer – men ble til slutt passert på toppscorerlista av en viss Johan Cruyff fra Ajax, som leserne sikkert har hørt om? Etter hvert ble Berg omskolert fra spiss til playmaker på midtbanen, som førte til at han kom litt sjeldnere på scoringslista, men fikk vist fram sine øvrige ferdigheter: Det fantastiske overblikket og den slepne pasningsfoten. Sesongen 1970/71 fikk han selskap av en annen nordmann, moldenseren Harry Hestad, og den norske duoen hjalp ADO til tredjeplass i ligaen, som fortsatt er klubbens beste ligaplassering de siste 50 årene. Sesongen etter det igjen ble det femteplass i ligaen og cupfinaletap mot Ajax, og den nederlandske pressen kåret Berg til ligaens beste midtbanespiller. Hadde han vært nederlender ville han sannsynligvis spilt fast på det oransje landslaget som bare et par år senere spilte VM-finale. Den siste sesongen i ADO ble det nok en femteplass, og «Dutte» var nå 31 år gammel og klar til å dra hjem til Bodø og bli fotballpensjonist. Han forlot ADO sommeren 1973 etter fire sesonger hvor han hadde bidratt med 57 mål på 168 kamper, og var klubbens toppscorer alle fire sesongene.

4) Han satte Nord-Norge på fotballkartet en gang til
Da Harald Berg kom hjem til Bodø sommeren 1973 hadde han egentlig tenkt å trappe ned. To år tidligere hadde nordnorske lag endelig fått slippe til i det ordinære seriesystemet, og Bodø/Glimt hadde fått plass i 2. divisjon. Klubben lå imidlertid faretruende nær nedrykksplass, og dette kunne ikke Berg stå og se på, så han gjorde comeback i Glimt-trøya og førte klubben til trygg plass. Sesongen etter returnerte to andre utflyttede bodøværinger, Arne Hanssen og Terje Mørkved, tilbake til moderklubben etter tre sesonger i Rosenborg, og eventyret var i gang. Som første nordnorske lag noensinne nådde Glimt semifinalen i cupen i 1974, hvor man ble slått av Viking. Glimt gikk også ubeseiret gjennom den nordnorske 2. divisjonsavdelingen, men tapte i kvalifiseringen mot Fredrikstad, og gikk dermed glipp av opprykk. Året etter vant Glimt samtlige kamper i serien, men tapte nok en gang i kvalik, denne gangen mot Vard. Et par uker senere fikk man imidlertid revansj i kampen som for alvor satte Nord-Norge på fotballkartet, og introduserte både «Bodø/Glimt, Superlag!» og den gule tannbørsten til et landsdekkende publikum: Cupfinalen 1975, hvor Glimt vant 2-0 over nettopp Vard, og løftet kongepokalen. Rett nok var det Sturla Solhaug og Arne Hanssen som scoret målene, men det var kaptein Harald Berg som ble fremhevet i avisene som kampens gigant, og han ble også denne sesongen kåret til årets spiller av spillerne selv. Sannsynligvis første og eneste gang denne utmerkelsen har blitt gitt til en spiller fra nest øverste divisjon. En ny ubeseiret sesong fulgte i 1976, og på sitt tredje forsøk lyktes Glimt endelig i kvalifiseringen, og kunne feire opprykk. Oppturen fortsatte i 1977, hvor Glimt i debutsesongen på øverste nivå endte på sølvplass bak suverene Lillestrøm. Det ble også ny cupfinale, men også her måtte Glimt strekke våpen mot Tom Lund og hans Lillestrøm. Harald Berg ble av VG kåret til årets midtbanespiller både i 1977 og 1978, og i sin siste sesong på toppnivå ble 37 år gamle «Dutte» nok en gang kåret til årets spiller. Berg la opp etter 1979-sesongen, og året etter rykket Bodø/Glimt ned. Han gjorde comeback i 1981 som spillende trener, men klarte ikke denne gangen å utrette nye mirakler, og la opp for godt ved sesongslutt.

5) Han gjorde Berg-navnet til en familiebedrift
Skal vi oppsummere Harald Bergs karriere, så inkluderer merittlisten ett seriemesterskap, tre cupmesterskap, to nordnorske mesterskap, og to ganger kåret til årets spiller. I tillegg spilte han 43 landskamper, og scoret tolv landslagsmål. Om han ikke selv hadde trukket seg fra videre landslagsspill i 1974 kunne sikkert dette antallet vært nesten det dobbelte. I tillegg til at han var en av sin generasjons aller beste spillere, har Harald Johan Berg ved hjelp av sine gener også bidratt til å gi både Bodø/Glimt og resten av fotball-Norge stadig nytt påfyll av spillere som bærer det stolte Berg-navnet. Hans yngre bror Knut Berg var lagkamerat både i Bodø/Glimt og Lyn. Så fulgte den neste generasjonen, hvor de to eldste sønnene Ørjan og Runar begge ble stjernespillere i Bodø/Glimt og Rosenborg.

Fotball, 9. november 2003,  Cupfinale, NM-finale herrer,  Cupfinalen, Rosenborg-Bod¯/Glimt, ÿrjan Berg, Rosenborg, lurer Runar Berg, Bod¯/Glimt (Foto: Anders Hoven/Digitalsport)

SØNNER: Ørjan(RBK) og Runar(Bodø/Glimt) møttes i cupfinalen i 2003, på farens 62-årsdag. (Foto: Anders Hoven/Digitalsport)

I motsetning til faren fikk ingen av dem noen stor landslagskarriere å skryte av, men til gjengjeld vant begge sønnene flere seriemesterskap enn faren, og fikk være med på Rosenborgs triumfer i Europa – i tillegg til kortvarige proffopphold i henholdsvis Sveits og Tyskland (Ørjan) og Italia (Runar). Den tredje sønnen Arild Berg kunne nok også blitt en stjerne om ikke kronisk utmattelsessyndrom hadde hemmet hans utvikling og tvunget ham til å legge opp bare 26 år gammel. (Som en parentes kan vi legge til at den fjerde sønnen Terje valgte å ikke satse på fotball.) Og nå har også den tredje generasjonen Berg begynt å skape seg et navn i form av Patrick Berg, sønn av Ørjan, som i en alder av 18 år (han fyller 19 senere denne måneden) har spilt 17 Tippeliga-kamper for Glimt denne sesongen, tolv av dem fra start, og er også et fast innslag på Norges aldersbestemte landslag. Så får tida vise om unge Patrick med tid og stunder blir en profil av samme kaliber som sin far og farfar, og om det kanskje etter hvert dukker opp enda flere bærere av Berg-navnet i Bodø/Glimt og norsk fotball?

Helt til slutt, en personlig anekdote: Jeg var bare seks år gammel da Harald Berg la støvlene på hylla for godt, og har derfor ingen personlige minner om hans fotballkarriere. Det hadde derimot min svært fotballinteresserte bestefar, som ikke var i tvil om at Harald «Dutte» Berg var den beste spilleren han noen gang hadde sett. Da jeg i min gryende fotballinteresse hadde begynt å lære meg navn på profiler som Tom Lund, Hallvar Thoresen og Arne Larsen Økland, kunne bestefar hardnakket slå fast at joda, Tom Lund er veldig god han – men Harald «Dutte» Berg var enda bedre! I ettertid skal jeg ikke utelukke at nordnorsk stolthet kan ha påvirket bestefars rangering, men jeg valgte i alle fall å tro på ham.

Så for å konkludere, burde 9. november vært offisiell flaggdag i Bodø. Harald Berg er rett og slett et ikon i nordlandsbyen som bare Vebjørn Tandberg og Halfdan Sivertsen kan sammenlignes med. Så er det selvsagt trist å registrere at Glimt fant det for godt å rykke ned bare tre dager før klubbens største profil runder trekvart århundre. Men det er ikke noe vi får gjort med den saken, så i stedet for å dvele ved nedrykket avslutter jeg heller dette innlegget med å gratulere jubilanten med den store dagen.

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar