Branns suksess denne sesongen likner nesten ikke noe vi har sett tidligere. Kan bergensklubben endelig etablere seg som noe så sjeldent som et stabilt topplag? 

Det har nesten blitt en klisjé, fortellingen om gigantklubben Brann som ble ydmyket i Mjøndalen og tapte 4-1 mot lille Levanger, før de plutselig var tilbake og tok sølv på øverste nivå. Men fortellingen er såpass unik og enestående at den ennå er et godt stykke fra å være oppbrukt og gammel.

Årsakene bak snuoperasjonen er flere. Den første og mest åpenbare er mannen som har fått frelserstatus i Bergen, strilen Lars Arne Nilsen. Og det er tydeligvis bare striler som kan lykkes i Brann, for da de tok gull i 2007 var det en annen stril, Mons Ivar Mjelde, som sto bak roret. Nå kommer de riktignok fra hver sin øy, disse to, men kanskje ligger det likevel noe i at de begge har en kjennskap til Bergen og lynnet mellom de syv fjell som en trener fra en annen del av landet ikke har.

Nok om det, Lars Arne Nilsen startet med å få orden på forsvaret. Da begynte laget å vinne kamper, og de elleve i rødt begynte faktisk å se ut som et lag igjen. Klubben rykket opp, og suksessen fortsatte i Tippeligaen. Beskyldt og anklaget for å spille kjedelig fotball, karret laget likevel til seg poeng etter poeng. Ikke at nivået på de norske lagene bak Rosenborg er videre imponerende, men ser du på Lars Arne Nilsens forutsetninger ligger det likevel en viss prestasjon i det. Han overtok et skakkjørt mannskap, totalt ribbet for selvtillit. Brann er en stor klubb med mange ressurser, men den økonomiske situasjonen er likevel vanskelig. Klubben er i rød sone, og til tross for en attraktivitet de fleste klubbene i Norge kan se langt etter, er det ikke så enkelt å hente de beste spillerne til Bergen. For de beste koster penger, og akkurat det er noe Brann ikke har eller har hatt for mye av de siste sesongene. Nilsens påstått kjedelige fotball endte til slutt med at Brann inntok posisjonen som Norges nest beste lag.

Ikke før i siste serierunde tok det skikkelig av i Bergen. Da var Stadion utsolgt, og det var klart for sølvfeiring. Men at det ikke tok av før det nesten var over, sier kanskje noe om den nye stemningen i Norges nest største by. De brautende og selvgode bergenserne forventer ikke lenger gull og grønne skoger, i hvert fall har de ikke gjort det hittil. En medalje kan selvsagt endre på dette, men noe fattet synes feiringen likevel å være. Forventningspresset inn mot neste sesong vil selvsagt øke, men at det likevel ikke har tatt helt av blant bergenserne er en stor fordel for klubben.

En annen vesentlig årsak bak Branns suksess heter Vadim Demidov. Den tidligere La Liga-, og landslagsspilleren har vært en klippe bak i Branns forsvar denne sesongen. En god midtstopper, absolutt, men akkurat der har hans makker Bismar Acosta nesten vært like god. I garderoben, derimot, er det ingen som er i nærheten. 30-åringen har på mange måter vært limet i Brann-laget, og han har både stått opp for og skjelt ut sine medspillere etter behov. Demidov er nesten for Nilsen det Martin Andresen var for Mjelde i 2007. En enorm ledertrype som er bortimot umulig å erstatte. Og nettopp der ligger noe av problemet. Demidovs kontrakt med Brann går ut ved nyttår. Signerer han ikke ny kontrakt, vil Brann slite veldig med å erstatte sin viktigste spiller. Da snakker vi ikke om midtstopperen Demidov, for han er ingen umulighet å erstatte. Lederen Demidov, derimot, skal Brann slite godt med å finne maken av.

Forrige gang Brann tok sølv, i 2006, tok de gull året etter. Det skjer neppe denne gangen. Til det er Rosenborg for god, og usikkerheten rundt Demidov for stor. Såpass viktig er han faktisk. Men siden gullet i 2007 har kurven generelt pekt nedover for Brann, kanskje med unntak av den positivt overraskende fjerdeplassen i 2011. Økonomien kollapset og de beste spillerne dro. Svak ledelse av klubben får stå som en overordnet årsak til nedgangen. Bunnen ble nådd da Rikard Norling fikk sparken i det som da var blitt en helt middelmådig, kanskje til og med svak, OBOS-liga-klubb.

Men nå har pilen snudd. Nytt styre. Nye folk i ledelsen. Ny trener. Opprykk. Sølv. Det meste ligger til rette for at Brann skal få en oppløftende sesong også i 2017. Om Demidov skulle forsvinne, slik han nok mest sannsynlig gjør, må Brann gjøre så godt de kan for å på best mulig måte erstatte midtstopperen med en liknende ledertype. Men det må ikke gå på bekostning av økonomien. Den er skjør nok som den er. Det virker det imidlertid som om topplederne i Brann endelig har forstått. Det er en god start for å etablere seg som en norsk toppklubb.

Neste år skal Brann spille Europaliga-fotball. Uansett om hindringen for å komme seg inn i gruppespillet er tre eller fire dobbeltoppgjør (avhengig av hvem som vinner cupen), er det usannsynlig at Brann kommer seg dit. Penger vil det uansett ligge i de kvalifiseringsrundene de spiller. Det er penger som kan komme godt med, i hvert fall inn mot 2018-sesongen. Skulle Brann også gjøre det bra da, så kan vi kanskje begynne å snakke om noe som ligner på stabilitet. Og om Lars Arne Nilsen likevel skulle trylle og klare å ta Brann til gruppespillet i Europaligaen, så kan nok hele Bergen vinke farvel til rød sone og økonomiske problemer. Hvis klubben klarer å disponere pengene riktig, selvsagt.

Brann kan aldri bli Rosenborg. En slik stabilitet har bergenserne aldri vært i nærheten av, og en slik stabilitet vil de nok heller aldri oppnå. Trønderne er Norges ubestridt største og mest suksessrike klubb gjennom tidene. Men det uforløste potensialet som ligger i en klubb som Brann, finnes neppe noe annet sted i Norge. Det potensialet er det mulig å få ut, og kanskje ser vi allerede tendensene til at Norges mest underpresterende klubb de siste sesongene er i ferd med å få ut noe av dette potensialet. I så fall kan kanskje Norges to største klubber også bli Norges to beste klubber – kanskje til og med over lengre tid.

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Simon Moritz Andersen

Elev i videregående skole som er glad i fotball - spesielt Premier League.

Legg igjen en kommentar