La oss for en liten periode glemme hvem vi holder med. La oss bare nyte.

Det har ikke noe å si om du heier rødt eller blått. Om laget ditt tilhører øvre eller nedre del av tabellen. Det har ikke noe å si om du dedikerer livet ditt til fotball, eller bare gløtter innom en gang i ny og ne. La én ting være klart. Vi er inne i rivaleriets gullalder.

Du har kjent på følelsen før; Det utenkelige har skjedd. Motstanderen har scoret på overtid. Seieren glipper. Poeng som er så forbanna viktige for ikke å miste kontakten med lagene foran, eller for å unngå sumpa i bunn. Den forferdelige følelsen når han du lo opp i trynet på puben minutter tidligere kommer tilbake med alle kompisene sine for å ta hevn. Og for en grusom hevn det er. Latteren. Bare jubelen deres alene er nok. Du vet at gutta på jobben kommer til å håne deg på mandag. Hele uker kan bli ødelagt av slikt.

Men. Det finnes også den andre enden av skalaen. Der du har kjent på euforien etter en knusende seier mot byrivalen, eller sjefens favorittlag. Menn blir barn, og fremmede blir bestevenner. Man skriker seg hes på høylys dag. Ingenting føles bedre enn å ta med seg tre poeng hjem etter en knokkelkamp mot Stoke i øsende regnvær. Den tilsvarende gleden man kan kjenne når byrivalen går på en megaskrell mot Crystal Palace. Eller Hull. En øl smaker aldri bedre.

Et fotballhjerte slår av mange grunner.

Men de siste årene har det vært noe som ikke helt stemmer i Premier League.

Det har vært en trend i engelsk fotball at de aller største stjernene på et vis har uteblitt. De aller største trenerprofilene har uteblitt. Stadig flere overgangsvinduer har endt med at de store navnene i siste liten melder overgang til tysk, spansk eller italiensk fotball. Bayern München, Real Madrid og Barcelona har fått gjøre akkurat som de vil. De store overgangene har vært ut, ikke inn.

Men så skjer det noe.

Pengene flommer på nytt inn i engelsk fotball. En dreining kan enses. Profilene har igjen fått øynene opp for den forblåste balløya. Pogba. Zlatan. Klopp. Guardiola. Mourinho. De aller største profilene er plutselig å se i lagoppstillinger helg etter helg. Mkhitaryan. De Bruyne. Gundogan.

Og om det ikke var nok at mange av verdens store stjerner nå velger England igjen, sees også en tydelig trend på at de uslepne diamantene i de mindre klubbene prioriterer å bli, istedenfor å lokkes ut. Kante blir i England. Mahrez blir i Leicester. Payet blir i West Ham. Det er fantastisk å se! Det er akkurat det ligaen trenger. Det er akkurat det vi vil se.

Så min oppfordring til deg er som følgende;

La oss nyte det vi opplever akkurat nå.

En Klopp som ødelegger brillene sine oftere enn Wilshere ødelegger seg selv. En ellers så sindig Guardiola som eksploderer mot dommeren i ironi, etter en rekke svake avgjørelser. En rasende Mourinho som sparker drikkeflasker i bane rundt jorden mens Chelseas Conte frenetisk løper rundt på sidelinja som en gal mann. Uansett hvem du omtaler som «vi», kan du hver eneste helg fremover se de største slagene mellom de største rivalene. La oss nyte den beste fotballen, i den beste ligaen, av de beste spillerne, dirigert av de beste trenerne. La oss nyte fremragende angrepsfotball. Pottetett forsvarspill. Sugende taklinger. Nydelige berøringer. Vanvittige mål.

For selv om jeg har mitt lag jeg heier på, vil jeg nå først og fremst nyte fantastisk fotball. Vi er virkelig inne i rivaleriets gullalder. Det er ikke sikkert det vil vare for alltid.

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar