Det er nå det starter. Champions League er tilbake, og sesonginnspurten er i gang for alvor. Finnes det en bedre måte å starte vårens eventyr på enn storkampen på Santiago Bernabeau?

Historiens kanskje to største klubber møtes onsdag kveld, på fotballeuropas kanskje peneste stadion med det desidert deiligste gressteppet. Og med så mye historie fordelt mellom dem, er det kanskje rart at jeg som Barcelona-supporter forbinder begge lag først og fremst med de to kvartfinalene seg i mellom i 2000 og 2003? Disse oppgjørene er kanskje dem som formet meg mest som ung fotballentusiast. Og utifra tv-dekningen siden den tid, er det vel også de kampene som har påvirket den allmenne oppfatningen av fotball utenfor de britiske øyer mest.

Et tiår senere kjeder jeg meg nærmest i hjel om jeg ikke får se tekniske detaljer i verdensklasse og målorgie hver kamp. Hvem glemmer vel finta til Redondo, Ronaldos hattrick, O´Sheas tunnel på Figo eller Beckham sitt superinnhopp?

En fantastisk generasjon av brilliante fotballspillere fra Manchester United, begge gangene satt på plass av enda bedre spillere fra Real Madrid. Det gikk på en måte i mot den virkelighetsoppfatningen norsk media fôret oss med på den tiden. Kunne virkelig spillere fra Spania være så mye bedre enn spillere fra England?

I 2013, er oppbyggingen annerledes. De fleste anerkjenner Spania som den ligaen hvor de største stjernene spiller, uten at det betyr at folk flest anerkjenner hele ligaen som bedre enn Premier League. Tvert imot. I motsetning til Barcelona som har bevist sin styrke med to titler i Champions League de siste årene, hviler fortsatt La Liga-spøkelset over Real Madrid.

Er kvaliteten i Spania jevnt over så lav at Real Madrids prestasjoner i hjemlig liga ikke vektlegges så mye som den kanskje burde? Hvor gode er egentlig Real Madrid i 2013? Og hvor gode er Manchester United? United har dominert England også i år, men engelske lag virker ikke like stødige som for noen år siden i Europa. Tiden med 75 prosent britisk dominans i semifinalene er for lengst forbi, og som ifjor kom bare halvparten av de engelske lagene videre fra gruppespillet i år.

Det anglofile Norge ble lamslått av hvor gode spillere som Redondo og Makelele var etter de beryktede kvartfinalene. Denne gang er det vel mer sannsynlig at det er Carrick og Øzil som imponerer seerne, og endelig får sin velfortjente internasjonale anerkjennelse? La oss heller ikke glemme Robin Van Persie, som får sin første reelle mulighet i karrieren til å skyte sitt lag til topps i en internasjonal turnering.

Hvem heier jeg på? Det har jeg ikke bestemt meg for enda. Fantasien om El Clasico på Wembley, bare for å gni det inn at Spania er verdens dominerende fotballnasjon, frister. Min respekt for Real Madrid som en fantastisk klubb vil alltid være der, selv om Mourinho gjør dem svært så uspiselige for tiden. Min beundring for Ferguson og United er som alltid også til stede, men det er også denne delen av året hvor United-venner med litt for store tanker om sitt eget lag, hadde gitt en eventuell Real-eliminasjon en kraftig bismak.

Inntil videre håper jeg på festfotball av en annen verden. Jeg sitter med følelsen av at begge lag vil imponere sine respektive tvilere. Enkeltspillere på United vil tvinge kritikere som hevder at United kun er et sterkt kollektiv til å spise sine ord, og jeg tror de fleste også vil bli overrasket over hvor velspillende og taktisk disiplinerte Real Madrid er. De er ikke en gjeng med overbetalte primadonnaer, selv om media ofte vil ha deg til å tro det.

To ting er sikkert: I år vil igjen en hvitkledd spiller med navn Ronaldo få en majestetisk hyllest på Old Trafford.

Og imorgen vil jeg være misunnelig på både United og Real-fansen.

Ramtin.Maleknasri@Fotballsonen.com

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar