Vår nye venn, Mann (37) har brukt det nye året på å se fotball. Og han spør seg selv: kan han ikke bare få lov til det, da?

Med tanke på at 2017 så langt ser ut til å gå det man trodde var et annus horriblus, 2016, en lang og sakte passgang, leter flere etter en eller annen form for avreagering. Mann (37) vurderte lenge sine alternativer, og var innom både testikkelstrikkhopp, løvetemming med putevar, tung narkomani og giftslangecunnilingus. Alle noenlunde gode ideer, men vår hovedperson endte til slutt opp med fotball. Om ikke det billigste alternativet – all den tid ymse fjernsynskanaler gjør sitt ytterste for å skinnflå befolkningen – så i alle fall det tryggeste av dem han slengte oppi ideboksen.

Ikke det at han kaster seg inn i sporten mer jomfruelig enn en førstereisgutt på et lugubert bordell i tvilsomme verdensmetropoler som New York, Singapore, Cape Town eller Lyngdal. Vår helt har opp gjennom årene vært kjent som en ganske lidenskapelig følger av det vakre spill, og har – dog fullstendig uten hell, koordinasjon og grunnleggende forståelse for idretten – sågar spilt fotball i yngre dager og, takket være en grunnleggende mangel på selvinnsikt, i de glade tredveårene. Men takket være distraksjoner som lønnet arbeid, fritid og familie har Mann (37) de senere år mistet oversikten over spillets gang rundt om i den store verden. Fra å tidligere kunne gjengi i pinlig detalj hver eneste kamp i den nepalesiske andredivisjonen (han er ennå forundret over Boudha Football Clubs monumentale fall fra toppen av ligasystemet), vet han knapt nok hvem som er regjerende mester i Allsvenskan.

Å skulle gi seg i kast med sportens mange irrganger etter å ha vært ute av loopen en stund, krever sin del av forberedelser. Etter tips fra venner og bekjente ga han seg i kast med det kanskje mørkeste stedet på jord siden Babylon og Lillestrøm sentrum en fredagskveld: Twitter. Som relativt lettskremt individ kan man trygt si at Mann (37) nærmet seg denne sfæren med alt annet enn letthet til sinns, og en sunn blanding av skepsis og reindyrka frykt.

For tenk på det: vår venn – en mann i sin beste alder med nok studiepoeng og diger saksmappe hos Lånekassen – kunne tross alt risikere å bli satt ettertrykkelig til veggs av langt skumlere vesen enn all verdens administrerende direktører, offentlige tilsynsmyndigheter og alskens svigermødre. Ja, her kunne storheter med ubegrenset tilgang til søkemotorer, FIFA-konto og forsvinnende liten kunnskap om ting som søvn, fem om dagen og grunnleggende personlig hygiene, sette ham mer på plass enn kona etter den uplanlagte gutteturen til Aya Napa i 2009. Alt fordi han var så syndig å uttale Antoine Griezmann feil eller bomme på fødselsdagen til Pierre Aubameyang med hele femten minutter. Grøss og gru, hvilken forbrytelse mot menneskeheten. Basert på reaksjonene skulle man jo tro at Mann (37) hadde brutt seg inn i boligen deres, røvet med seg mødrene og Playstation-konsollene deres og gjort unevnelige ting med dem, som – uten å komme inn på saksgangen altfor mye – involverer tungt verktøy, fire MC-klubber og et arsenal av solsikkeolje.

I og med at vår tapre protagonist innehar selvinnsikt som en mentalt utfordret glassmanet med ADHD, var han en gang så syndig at han ytret offentlig at han syntes det var morsommere å se den norske Eliteserien enn, for eksempel, den engelske toppdivisjonen. Å være så syndig som å ymte at han heller foretrekker Brann foran West Bromwich, førte til en umiddelbar idioterklæring og trusler om landsforvisning og fredløshet fra ymse gutteromskrigere. Hvordan i all verdens navn og rike kunne han finne på å si at Fredrik Haugen var en god fotballspiller, når det eksisterer menn som Lionel Messi, David Alaba og Cristiano Ronaldo der ute? Etter utallige spørsmål om nisselue og forslag om psykiatri og tung medisinering, klarte Mann (37) fortsatt ikke å skjønne hva det var som skulle være så gjevt med dette greiene fra det store utland. Fotballen i bakgården var da tross alt det han var vokst opp med og hadde de fineste minnene fra. Joda, tippekampen med far og en bolle risengrynsgrøt var vel og koselig det, men ikke noe slo turene på den lokale fotballstadion for å se spillere man faktisk kunne møte på butikken. Det var helter det, tenkte Mann (37).

Til tross for varig svekkede sjelsevner, begrenset selvinnsikt og utfordrende intellekt, så skjønner naturlig nok vår helt at godeste Messi og Alaba er både kvalitativt og kvantitativt flere kvantesprang foran Torgeir Børven, Herman Stengel og Bjørn Helge Riise. Han har heller ingen problemer med å godta at Barcelona mot Paris var i femten av ti tilfeller ustyrtelig mye morsommere enn en 0-0 kamp mellom Odd og Kristiansund på en vindfull oktoberdag. Han vet alt dette, Mann (37). Samtidig ber han bare om å få lov til å nyte denne 0-0 kampen i fred, uten å bli påminnet om alskens ukvemsord som finnes der ute. For til syvende og sist handler alt om en blanding av smak, behag og gjenkjennelighet. Så kan han heller skru på Champions League sånn her og der. For, du spiser vel ikke indrefilet hver dag?

Mann (37) mangler kanskje mye her og der, men han vet i det minste at dette er verdens – til dags dato – beste lag. (Foto: Digitalsport)

Én observasjon Mann (37) har gjort seg under sin tid på Twitter, er at den aller tøffeste gruppen mennesker her i verden, er kvinner med interesse for fotball og et ønske om å kringkaste dette. Hadde Mann (37) vært i nærheten av å få de meldinger denne gjengen får i sine innbokser, hadde han ganske raskt sittet i et hjørne og rugget, mens snille mennesker i hvite frakker forsikret ham om at alt ville bli bra igjen og at de slemme menneskene bare finnes i digital form.

Kommentarer

Om forfatter

Pål Hægland

Stor fan av obskur fotball fra de rareste steder. Har en ekstra stor forkjærlighet for fotballen i USA, Salomonøyene og stort sett de rareste verdenshjørner. Stolt medlem av Fotballsonen siden 2012.

Legg igjen en kommentar