Tahiti imponerte verden nok en gang i VM i strandfotball som nettopp er avsluttet i Bahamas. De tok seg hele veien til finalen, deres andre på rad, hvor stormakten Brasil ble for sterke og vant 6-1. Likevel kan Tahiti holde hodet høyt hevet.  Her er et innblikk inn til verdens beste amatører.

Denne artikkelen ble skrevet av Ben Strang for Stuff.co.nz rett før VM.


I fotballens verden er Tahiti en liten fisk i et enormt hav.

Til tross for det, når de stabler sammen et lag av fiskere, brannmenn, fengselsvakter, kontorarbeidere, telekommunikasjonsteknikere – hva som helst – produserer de et av verdens beste fotballag.

Tiki Toa – Krigergudene – Tahitis landslag i strandfotball som representerer hele Fransk Polynesia, er rangert som nummer syv i verden og er en av outsiderne til å vinne VM i strandfotball 2017 i Bahamas.

Sannheten er, de burde være rangert høyere. Økonomiske og geografiske vansker betyr at de trøbler med å bedre sin rangering, men gjør ingen feil, andre lag vet at de har en kamp for hånden når Tahiti spaserer inn på sanden.

En øy med omtrent 180 000 mennesker, omtrent samme størrelse som Trondheim, har Frankrikes utpost i Stillehavet kun 18 000 registrerte fotballspillere.

Norge, med sine 263 000 registrerte fotballspillere, har nesten 100 000 flere fotballspillere enn Tahiti har innbyggere.

Til tross for deres klare mangel på ressurser, for ikke å snakke om penger, skjer det noe spesielt i Fransk Polynesia.

Som deres nabo Fiji i sjumannsrugby har Tahiti funnet sin nisje ved å gro spillet sitt på stranden.

På gresset er landslaget deres ranger som nummer 153 i verden, omringet av stormaktene Maldivene og Afghanistan.

Dra en tur på stranda, og ting kan ikke bli mer forskjellig.

I 2015, i VM i Portugal, ble Tahiti det første landet i Oceania til å ta seg til en finale i et FIFA mesterskap, hvor de tapte knepent for vertene.

Det kom etter en fjerdeplass på hjemmesand i 2013, etter å ha tapt under kontroversielle omstendigheter for Russland i semifinalen.

I 2017 VM i Bahamas, som starter 28. april, er Tahiti i dødens gruppe. De åpner mot verdenseneren Brasil, før de møter åttende-rangerte Japan og Europamester Polen.

Bare det å komme seg ut av gruppen kan bli en prestasjon, men laget kjent som Tiki Toa håper de kan fortsette å bygge på sin utrolige arv.

De vil bli verdensmestere.

Den spede begynnelse

 

Da Tahiti begynte sitt strandfotball-eventyr tidligere dette tiåret, hadde de aldri sett for seg at de skulle komme til en VM finale.

Det var i 2011 at Tahiti kvalifiserte seg for VM i Ravenna, Italia. De hadde ikke store mål.

– For en gangs skyld slo vi Salomonøyene, som allerede hadde vært i tre verdensmesterskap, så for oss var det veldig stort, sier Tiki Toas trofaste forsvarskjempe Heimanu Taiarui.

– For første gang var Tahiti i et VM, det var allerede en stor suksess for oss.

Taiarui innrømmer at laget ikke var særlig gode da de begynte. Alt de ville var å vinne en kamp.

– Vår første kamp var mot Venezuela og vi gjorde nettopp det, vi vant. Men den andre kampen, mot Russland, tapte vi, og så tapte vi mot Nigeria også.

– Det var en fantastisk opplevelse.

Tahitis keeper Jonathan Torohia sier at 2011-laget bare var en gjeng venner, rasket sammen av treneren.

– Treneren prøvde å starte et lag med bare folk vi kjente – en gjeng med venner i nabolaget hvor vi traff hverandre hver helg, sier Torohia.

– Den dag i dag er treneren en venn før noe annet. Vi har den koblingen mellom oss som betyr at i dag kan vi si vi er en stor familie.

– Det har vært bortimot det samme laget siden 2011, med kanskje to eller tre nye spillere. Mer enn noe annet er vi brødre, en familie, og jeg tror det er det som gir oss styrke.

Tahitis spillende trener, Teva Zaveroni, sier at en av nøklene i laget har alltid vært familie.

Han snakker ikke bare om hvor nære spillerne er. På hver eneste trening på Stade Willy Bambridge i Papeete, kan spillerne skotte til sidelinjen og se familiene deres sin støtte.

Barna deres danser rundt i sanden, sparker fotballer mens laget gjør sine øvelser. Koner, kjærester, brødre og søstre parkerer seg på utsiden av den inngjerdede sandbanen, sittende på sammenleggbare stoler mens solen sakte går ned bak dem.

Det er som en familiegjenforening, med tanter og onkler som kommer sammen for en tidlig kveld sammen.

Disse gjenforeningene er ikke en-gang-hvert-tiår hendelser heller. De skjer annenhver dag.

Under en treningsøkt en torsdagskveld, går en ung gutt – ikke mer enn ti år gammel – langs raden med sittende koner og kjærester og kysser hver og en på kinnet mens han går. Han var en baby første gang han var med på en Tiki Toa trening, og har helt klart blitt oppdratt bra.

– Fra starten på dette eventyret, i 2011, har vi alltid inkludert våre familier, sier Zaveroni.

– De er de første som merker det når vi ikke er hjemme, når vi ofrer, når vi går på trening, når vi går bort på turer. Så de gjør det meste av tiden når vi er her.

– Hva mer er, vi drar bort snart, så familiebasen er veldig, veldig viktig for oss.

Taiarui sier at familiens støtte, og den økende støtten fra nasjonen, er det som skyver laget videre.

– Jeg tror det er det viktigste i et lag, å ha din familie som støtte og også at spillerne ser på hverandre som brødre.

– Det er en del av styrken til Tiki Toa i disse dager. Vi er mer som en familie. Jeg håper det fortsetter.

Fra den spede starten i 2011 holdt Tahiti VM i 2013 og ble det første landet i Oceania til å komme seg forbi gruppespillet i en global FIFA-turnering.

De gikk hele veien til semifinalen, hvor en dommertabbe kostet dem en sannsynlig seier mot Russland. Isteden slet de med å samle seg og ble slått ut, og måtte nøye seg med fjerdeplass.

De hadde allerede gjort sjumilssteg for den lille nasjonen fra Stillehavet, men i 2015 gjorde de en bedre, ved å ta seg til finalen i VM i Portugal. Selv om de tapte for vertene i finalen hadde Tahiti vist i to turneringer på rad at de var en seriøs utfordrer når verdens beste møtes for sitt store show annethvert år.

– Du kan si at vi har en viss status nå, sier Torohia.

– En del Polynesiske folk ser på oss, inkludert barn, så det er et image vi virkelig må beholde.

– Det er hjertevarmende å få lov til å representere alle disse folkene og få muligheten til å spille med våre hjerter for familiene våre, og alle personene som har fulgt oss hvert år siden 2013 og 2015 i Portugal.

– Så i år ser de frem til VM i Bahamas og det er opp til oss nå å få frem igjen alle de følelsene hos dem, og hvorfor ikke komme hjem med tittelen?

Det er definitivt en sjanse.

«Hvermannsen»

 

Under VM i 2015 i Portugal, blendet Tahiti alle med en type fotball langt over det som var forventet.

De spilte med stil, ingen tvil om det. De var alltid på utkikk etter et brassespark eller en flyvende volley.

Men det var deres teknikk og luftstyrke som virkelig skilte de ut. Kun ett eller to lag kan score et mål hvor hver eneste spiller er borti ballen, og ballen aldri er nede på sanden.

Tahiti er ett av de.

Mens andre lag perfeksjonerer denne teknikken og stilen i store, profesjonelle treningssenter, gjør Tahiti ting litt annerledes.

Brasil kan score vidunderlige mål, med en profesjonell spiller som flikker ballen videre til en annen profesjonell spiller.

Det meste av Tahitis spill flyter gjennom en brannmann, en fisker og en fengselsvakt. Det er kontorarbeidere, sportslærere, en telekommunikasjonsteknikker og andre, men ikke en profesjonell fotballspiller i syne.

– Jeg er en profesjonell fisker, sier Taiarui.

– Etter at jeg ble en strandfotballspiller måtte jeg ta flere valg og ofret ting for å forberede meg til VM på best mulig måte. Så jeg la på mange måter fisking til siden for å forberede meg selv, i Europa, for VM.

– Men jeg er fortsatt en profesjonell fisker i dag.

Taiarui, mannen som fanger sverdfisker utenfor Tahiti’s beskyttende rev for å tjene til livets opphold, er verdens beste strandfotballspiller.

I 2015 VM scoret Taiarui fire mål under Tahitis vei til finalen, et tall som vanligvis ikke ville ha deg i samtalene om de store medaljene.

Men da prisene ble annonsert ble Tahitis kommanderende defensive tilstedeværelse gitt Ballon d’Or, eller Gullballen, som den beste spilleren i turneringen.

Det var en utmerkelse han knapt kunne tro.

– Å få Gullballen i et VM, det er virkelig stort, den blir ikke gitt til alle, sier Taiarui.

– Da øyeblikket kom innså jeg ikke at jeg skulle bli den beste spilleren i VM.

– Det var en drøm, men en uoppnåelig drøm.

Men de individuelle prisene sluttet ikke der.

Fengselsvakt Raimana Li Fung Kuee, som spilte profesjonell fotball i Frankrike i sin ungdom, var delt fjerde beste toppscorer med syv mål, og vant Bronseballen i 2013 VM.

Brannmannen, Jonathan Torohia, ble tildelt Golden Glove for 2015 turneringen, som den beste keeperen i utstillingsvinduet.

Tiki Toa manager Kevin Kucsera, som også er markeds- og kommunikasjonssjef for Tahitisk fotball, beskriver Torohia som strandfotballens versjon av en quarterback i amerikansk fotball.

Laget har en haug av varianter og kombinasjoner når de legger ut på angrep, og det er Torohia som leder fra de bakre rekker.

Ikke dårlig for en brannmann.

– Det er min hverdagsjobb, sier Torohia.

– Jeg har vært en brannman i Paea området i omtrent fem år. Det er en jobb jeg liker godt, jeg gjør den med mye kjærlighet.

– I det Tahitiske strandfotballaget, Tiki Toa, er jeg den eneste som kommer fra Paea. Det er en ære for meg å få spille for folket i Paea, og spesielt for vår lokale guvernør og vårt byråd som jeg jobber for hver eneste dag.

Spillende trener Zaveroni, en telekommunikasjonsarbeider, sier at de to prisvinnerne er vitale til hvordan laget spiller.

– Han kan være hovedplaymakeren og en spiss på en gang, sier Zaveroni om Torohia.

– Det er 70 til 80 prosent av spillet vårt.

– Særlig nå som vi har forandret oss, som Sveits og Brasil, og får til luftspillet med keeperen. Han er veldig viktig for oss.

Legger grunnlag for fremtiden

 

I begynnelsen ville Tahiti bare være med å konkurrere.

Som Taiarui sier, i 2011 var de fornøyde bare de kunne vinne en kamp. De fikk til det, og laget kunne ikke være gladere.

Men i de siste seks årene har Tahiti utviklet seg og posisjonert seg som en av verdens beste mens de ser mot VM i Bahamas.

Enda en sterk prestasjon ville fremmet deres arv i hjemlandet, pløye en vei for unge spillere til å komme gjennom og til slutt prøve seg mot verden.

På grunn av deres nye suksess, og måten det har blitt gjort på, er ikke Tahiti lenger sett på som en liten fisk av motstanderen lenger.

De har måttet begynne å tenke med en større mentalitet enn det til en underdog.

– Som en spiller er det det største du kan gjøre å spille for landet ditt, sier Zaveroni.

– Alle vil kjempe for landet sitt når VM kommer. Og vi skal forsvare fargene til landet vårt.

– Fordi vi er forventet i turneringen nå, er ingenting gitt. Vi har litt press på oss. Men du må spille på en avslappet måte.

– Du må stille deg selv flere spørsmål. Så det første målet er å få en god start på turneringen så vi kan nå så langt som mulig.

Tahiti møter Brasil, verdens beste strandfotballag, i deres første kamp i Karibia. Hvis England er hjemmet til fotball, er Brasil hjemmet til strandfotball.

I Beach Soccer Intercontinental Cup i Dubai i fjor, gruset Brasil småfisken fra Stillehavet 10-4, men det var ikke så ille som det høres ut som.

Tahiti hadde knapt trent før den turneringen, og spilleren var alt annet en i kampform.

Etter å ha knust De Forente Arabiske Emirater og Polen ble Brasil holdt til 4-4 til langt inn i den andre av de tre periodene. For første gang hadde brasilianerne en ordentlig kamp i hendene.

Utholdenhet ble et hinder for Tahiti og de ble overkjørt i den siste perioden hvor Brasil banket inn seks mål.

Men hva kampen viste var at et Tahiti med sine beste menn i toppform vil være et problem for et hvert lag i verden.

Sånn sett vil de være et av lagene som vil ha Brasil på tå hev når VM kommer.

– Vi har aldri forandret, vi har alltid vært sånn. Laget har alltid vært ydmykt, sier Taiarui om laget sitt.

– Vi er kanskje sølvmedaljører i VM, men vi lar ikke det vises. Vi holder oss til våre røtter.

– Vi er fortsatt små, vi er fortsatt ingenting, Tahiti er lite. Så det å spille mot Brasil er allerede en stor seier. Tahiti – Brasil, det skjer ikke hver dag.

De er ikke rivaler akkurat, Tahiti og Brasil. De har faktisk bare møttes to ganger, Tahit har tapt begge.

Det er derimot en gjensidig respekt, Brasilianerne var ekstremt imponert over Tahitis prestasjoner i Dubai og tidligere.

– I 2013, å se plakater som sa Tahiti mot Brasil, det var som en drøm, sier Zaveroni.

– Det er fortsatt en drøm nå. Den største drømmen er selvsagt å kunne konkurrere med dem, og til og med slå dem.

– Du kan si at det var de som fant opp strandfotball egentlig. De er firedobbelt verdensmester. Det er en ære for oss å spille mot de.

Zaveroni sier at det viktige for Tahiti er å ikke bli grepet av stunden når laget møter land som Brasil.

– Du kan ikke legge press på deg selv. Vi må spille som vi er vant til å spille, og fremfor alt, vi må nyte kampen.

– Det er det brasilianerne gjør, det er det bildet de har utad. Alltid smilende når de spiller. Og vi vil gjerne være litt som de.

– Vel, vi har måten vi spiller på, vi kommer til å holde på den. Men, vi har massevis av respekt for disse brasilianske spillerne.

Slå Brasil i den første kampen i VM, og Tahiti kan være på vei mot noe spesielt.

De vil ikke la seg bli revet med, men det er en tro innen Tiki Toa at det kan sjokkere verden i Bahamas, og gi Oceania sitt første trofe i et FIFA mesterskap.

Ville ikke det være en historie å fortelle familien.

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar