Det er ikke talenter eller ressurser som mangler i norsk fotball, det er selve fotballkulturen som har forsvunnet.

Denne artikkelen er skrevet av Diego Alexander Vaula Foss

Da jeg for alvor ble interessert i fotball, på midten av 90-tallet, hadde Norge verdens beste kvinnelandslag. Vi hadde et herrelandslag som lekte seg med stormakter og klubber som gang på gang viste muskler i Europa. Siden den gang har toppklubbene blitt rikere, anleggene blitt bedre og talentene plukkes opp tidligere enn noen gang. Likevel er vi per i dag kanskje dårligere som fotballnasjon enn noensinne. Ikke bare har vi klart å skusle bort selve kronjuvelen, kvinnefotballen, som én gang i tiden altså var best i verden men som nå nærmer seg middelmådighet i europeisk sammenheng. Hvem som burde ta ansvaret for den fadesen er en debatt i seg selv, som burde vært diskutert høylytt på et mye tidligere tidspunkt. Men toppfotballen på herresiden, de som har fått den desidert største biten av kaken rent økonomisk, er på et bunnpunkt både hva gjelder kvalitet og interesse. Hvor gikk det galt?

Da aktiviteten ble til produkt
Min generasjon er på mange måter bortskjemt. Vi vokste opp da norsk fotball var på sitt absolutt beste, uten noen erindring om de mange tiårene der Norge var en parentes i internasjonal fotball. Vår interesse for fotball sammenfalt også med den ekspansive globaliseringen av fotball. I min fars generasjon var det kun engelsk fotball som var alternativet til norsk fotball, og hver gutt i nabolaget hadde sitt eget favorittlag. Kampene crashet aldri, så du kunne fint følge med Leeds på lørdag ettermiddag og gå på stadion for å se Viking dagen etter. Dette endret seg mens jeg var barn. Vi fikk flere tv-kanaler, og flere ligaer vi kunne følge med på. Plutselig kunne vi se Serie A, og de mest nerdete av oss fulgte ivrig med på Eurogoals på Eurosport hver mandag. På toppen av dette kom den vanvittige økonomiske veksten i toppfotballen. Klubbene ble rikere, de kunne kjøpe flere spillere og nå ut til nye fans i andre land. Ville du følge med på utviklingen måtte du satse. Og her, i selve satsen, mistet norsk fotball seg selv.

Jeg var ikke gammel nok til å tenke over det, men etter tusenårsskiftet endret fotballkulturen seg. Klubbene skulle ikke lenger kun kjempe om medaljer og ære, de skulle vokse seg større og aller helst gi overskudd til eierne. Fotball var ikke lenger en aktivitet eller idrett, det var et «produkt». For klubbene var ikke tilskuerne lenger fans, de ble «forbrukere». Og i vår begeistring fulgte vi med, klubbene fristet oss med nye stadionanlegg og spillere fra mer meritterte land. Det vokste og vokste, men så sa det stopp. En rekke klubber hadde satset hardere enn budsjettene tillot. Satsningene måtte reduseres, investorene trakk seg ut da de innså at ingen tjener penger på å eie en fotballklubb, og resultatene uteble. Og sakte men sikkert uteble også publikum, for som forbrukere er vi ikke lenger interessert i et annenrangs produkt.

Gi oss tilhørighet
For den harde sannheten er at norsk fotball, i beste fall, er et B-produkt. Og vi er ikke et større land enn at det er normaltilstanden. Min påstand er at dersom norsk fotball hadde blitt solgt inn som et produkt på 70-tallet ville vi aldri nådd høydene vi faktisk nådde to tiår senere. Ingen ville vært interessert i utgangspunktet, og talentene ville satset på ski eller skøyter eller andre idretter der Norge faktisk var i verdenstoppen. Man kan si hva man vil om dugnadskulturen i norsk idrett, men det at man faktisk bidro og var en del av klubben bidro til en tilhørighet.

Det var denne tilhørigheten som gjorde at unge talenter faktisk fikk interesse for fotball. Kanskje hadde de en far, en tante eller en besteforelder som var aktiv i den lokale klubben og poden fikk henge med enten han ville eller ei. Etter hvert kom interessen av seg selv, og poden fikk heller spille på løkka mens far dro på sin dugnadsrunde. Den lokale idrettsklubben var en del av lokalsamfunnets identitet. Ikke bare en maskot som byen eller bygden omfavnet når ting gikk bra, men en identitetsmarkør som man samlet seg om også når man rykket ned. Da går ikke folk på kamp fordi fotballen er god, eller fordi pauseinnslaget lover premier fra det lokale kjøpesenteret. Da går folk på kamp fordi det er viktig for dem. Det er slik fotballkultur skapes: når fotballen er et felles prosjekt man samles om. Så fort fotball blir et produkt forsvinner tilhørigheten. Da er man prisgitt resultater for å vekke interesse, og selv da har man ingen sjanse når det beste fra utlandet landet rett i folks skjermer.

Ingen piper på seg selv
Hvor mange kompiser har du ikke som heller ser en tilfeldig kamp fra Premier League eller La Liga fremfor å se det lokale laget spille kamp på stadion som kanskje ligger 15 minutter unna? Hvor mange ganger har du hørt noen kommentere hvor patetisk norsk fotball ser ut når man har blitt vant til å se Europa-cup fotball hver uke? Dette er forbrukerne som snakker. De som følger med på fotball fordi de vil ha det beste, og helst til en rimelig penge. Med en forbrukertankegang er det ikke rart at noen velger sofaen fremfor stadion. For prisen av et sesongkort kan de abonnere på all verdens fotball på alle plattformer. Det er forbrukermentaliteten som gjør at folk piper på sitt lag når det går dårlig, eller ikke bryr seg i det hele tatt. Man har jo betalt for dette produktet, da får spillerne pokker meg gjøre det verdt inngangsbilletten. Hvis ikke er vi i vår rett til å bue dem ut. Er ikke laget godt nok mister vi interessen, vi tar det hvert fall ikke personlig. Fotballklubbers største fiende er ikke nedrykk, det er likegyldighet.

Ingen som føler en ekte tilhørighet piper på sitt eget lag. Ingen som identifiserer seg med klubben uteblir fra stadion når laget kjemper mot nedrykk. For har du tilhørighet er klubben en del av deg. Og du piper ikke på deg selv. Du stiller opp på stadion når laget sliter, for du vet at det er i motgang at man trenger mest støtte. Et nedrykk går personlig inn på deg, for det er en liten bit av deg som rykker ned. Den stadig sviktende publikumsinteressen i norsk fotball er derfor det klareste symptomet på at vi har mistet fotballkulturen vår. Da kan vi utvikle så mange talenter vi vil, hvis de som aldri ble best ikke føler at det er verdt å gå på stadion vil norsk fotball forfalle og talentene enten stagnere eller dra til grønnere baner andre steder i verden.

Tilbake til røttene
Norsk fotball må tilbake til røttene sine. Det må bli en aktivitet igjen. Ser vi på suksesshistoriene i norsk fotball er det nettopp klubbene med lokal tilhørighet som har klart å gå mot trenden. Odd Grenland og Sarpsborg har bygget seg sakte men sikkert opp med en lokal profil, og er blant få lag i Eliteserien med stabile publikumstall. Sogndal har klart kunststykket å holde seg stabilt i toppen av norsk fotball i 40 år takket være en lokal profil og en edruelig holdning til egne ressurser og potensiale. De selger ikke et produkt, de selger en identitet. Og folk er med på det fordi de kan være en del av det, enten det er å støtte «unge gutter fra Telemark» eller en «Stao no Pao» holdning. Skal norsk fotball igjen utvikle seg må klubbene se på publikum som støttespillere og partnere. Produktet norsk fotball vil aldri bli verdensklasse, men om publikum opplever at de selv er en del av klubben vil det ikke gjøre noe. For det som står oss nær vil alltid være viktigere for oss enn produktene vi kjøper.

 

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar