Uansett lag, uansett liga – sesongstart er hellig. To og en halv måned med tørketid og flåsete overgangsrykter nærmer seg endelig slutten. Entusiasmen, gleden og euforien vokser i det man endelig innser at man kan fylle tv-ruten med noe mer vedtugt enn Allsang på Grensen og Sommeråpent.

Når det er sagt – Premier League er noe helt, helt for seg selv. Her serverer jeg deg to grunner til at årets sesong blir noe helt spesielt.

1. Topp-fire er død. Over mange år var det vedtatt og opplest at det var de samme fire ‘store’ som kjempet om heder og ære. Da ekspertene gjorde opp sin mening i starten av august var det de samme fire ‘usual suspects’ som figurerte på de øverste plassene. Med tanke på spalteplass og tid viet til disse fire kunne det virke som at resterende seksten var med for tabellfyll og kamptrening. I år, derimot, er situasjonen annerledes. Jeg presenterer herved topp-tjue.

Den moderne fotballen har antageligvis aldri sett en liga som er like jevn som Premier League. Med astronomiske tv-inntekter og uforståelige overgangssummer på alle og enhver øker både krav og forventninger om suksess fra både fans og eiere. Konkurransen er enorm og fallhøyden desto større. Tiden er forbi der man kunne slå fast at to-tre lag, ja, kanskje til og med fire, hadde reelle sjanser til å stikke av med trofeet i mai-måned.

Å hevde at tjue lag konkurrerer om samme trofé er ikke langt fra sannheten, all den tid alle lag og spillere kjemper i nitti minutter opptil flere ganger i uken i håp om at en trepoenger tar dem et steg nærmere drømmen. Det hentes spillere fra øst og vest, og det legges en stadig større bunke med sedler i sekken til agenter og klubbeiere for å sikre seg selv en middelmådig benkesliter.

Fra spøk til alvor våger jeg å påstå at det er seks soleklare kandidater, med tre påfølgende outsidere. Bak dem følger et aldri så lite hav av lag med nok penger, spillermaterial og pondus til å utfordre de mer pengesterke og utpregede tittelkandidatene på sin dag. Leicesters kalastriumf er selve erkesymbolet på en liga der alt er mulig og der alt kan skje. Med flyt, en bunnsolid taktisk tilnærming og god disiplin kan selv lag som i utgangspunktet ikke anses som ‘gode nok’ leke ball med de store guttene.

Resultatet er en liga proppet med x-faktor og kvalitet fra Newcastle i nord til Bournemouth i sør. Å tippe utfallet av årets liga er umulig, på grensen til håpløshet. I et øyeblikks dumdristighet utfordret jeg kropp og sjel på denne quasi-olympiske øvelsen.

2. Mens det vies mye tid til å diskutere stjernekjøp og deres inntog i Premier League snakkes det skuffende nok lite om managerne. Og med tanke på det enorme spennet hva gjelder visjon, taktisk tilnærming og fotballfaglig bakgrunn er det direkte skuffende. I Premier League finner du Pogba, Aguero, Sanchez, Coutinho, Hazard og Kane, men også Mourinho, Guardiola, Wenger, Klopp, Conte og Pochettino. Vi snakker altså kremen av kremen og det ypperste av hva dagens fotball kan by på. De er tungvektere som hver og enkelt tilfører ligaen noe særegent.

Klopps høy-oktan fotball, dog noe rekalibrert og tilpasset omgivelsene i havnebyen, gjorde sitt inntog i 2015 og har endelig skap litt optimisme og glede på Anfield og i Liverpool by. Mourinhos første sesong på Old Trafford var himmel og hav fra fantastisk, heller dørgende kjedelig til tider. Men å sitte igjen med tre trofeer og en Champions League-billett var hva han ønsket seg. På den andre siden av byen hadde Guaridola ingen eventyrlig debutsesong. Presset var stort, men entusiasmen enda større i det City hadde valset over all motstand i de første rundene i fjor høst. Noen kamper senere krasjet det fullstendig, og Pep styrte en aldrende og ubalansert spillerstall med nødblinken på resten av sesongen. Rundt Wenger har det stormet voldsomt i senere år. Mannen som for mange representerer den siste lojale klubbmanager har stått hardnakket på sitt i over to tiår, og med det sørget for stabilitet og at Arsenal har vært å finne blant de fire øverste siden 1997. I Nord-London har Pochettino, med høyt press og en direkte spillerstil, snudd Tottenham fra en nesten-klubb til en reell tittelkandidat. Fjorårets andreplass kan fort bli gjentatt. Og hva med Contes omlegging til 3-4-3 i pausen mot Arsenal som senere tok Premier League med storm i fjor? Plutselig skulle ALLE spille med tre-backslinje. Én mann, én taktikk – plutselig var det aktuelt selv for bunnlagene å stille med en særdeles uengelsk defensiv oppstilling.

Summen av hva disse seks navnene utgjør er i bunn og grunn en ellevill liga der alt kan skje. Og de er bare toppen av kransekaken. Bak dem finner vi en rekke andre spennende navn som vil tilføre ligaen mye i kommende måneder. La det komme.

Til forskjell fra andre ligaer på kontinentet der enkelte klubber stempler inn sin 1. plass allerede før sesongstart ser jeg frem mot det som later til å bli en rekordjevn sesong.

Velkommen til bikkjeslagsmålet, og velkommen skal du være.

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar