En historie om nyvinninger, midtlivskrise og det å finne kjærligheten på de mest usannsynlige av steder. Mann (37) rir igjen, og denne gangen vestover.

Gammel kjærlighet kan fort ruste, som en forsømt Ford Granada. Men, som med den berømmelige bilmodellen fra 1970-tallet, så kan den likså godt pusses opp igjen og plutselig få noen gode år, til tross for at utgangspunktet virket mer eller mindre fortapt. Og noen ganger kan den kjærligheten man trodde var tapt for lengst, gjenfinnes på de mest usannsynlige av steder. Dette fikk Mann (37) oppdage, da hans kalde hjerte ble tint ved hjelp av storm i kastene, tigere, flomlys og en porsjon sprukne pølser skylt ned med lunken sitronbrus. Men mer om det senere.

Bakfulle hodedueller og hockeysveis

At menn som i større og større grad nærmer seg grensen for «i beste alder» ikke alltid er verdensmestere i å gi seg i kast med diverse nyvinninger, er ikke noe som sender forsidemakerne ut i spinn. Tvert imot, så er de som regel tett opptil det man kan kalle «ubrukelige» hva gjelder å adoptere nye ting. Vår venn, Mann (37), er intet unntak. Spesielt ikke når han nå nærmer seg slutten av sin regjeringstid.

Han har så absolutt forsøkt å henge med, må vite. Vår noe utfordrede kumpan har forsøkt seg på analyse av alt mulig relatert til kamper. Han har opprettet en konto på Fantasy – både innen- og utenlands. Og han har gitt seg i kast med FIFA. Så langt har det vel bekreftet tesen hans: at han ikke har peiling på den moderne biten av spillet. Ikke klarer han å se hvorfor det er så viktig å vite hvem som har vunnet tredje flest hodedueller i bakfylla mot mannevonde midtstoppere med hockeysveis. Å vite når Sergio Agüero eller Nicklas Bendtner har vondt i tredje hjertekammer på grunn av trippelsidig lumbago i andre nyreventrikkel er så å si umulig. Og i FIFA er det altfor enkelt å bli i overkant frustrert etter å ha tapt 1-14 mot en 12-åring med regulering og allergi mot nøtter dyrket av urettferdig behandlede bønder i Namsos uten innlagt strøm og vann. Akkurat hvor frustrert har Mann (37) ikke lov til å diskutere, av hensyn til den pågående straffesaken for grov legemsbeskadigelse med trehjulssykkel og hageslange. Med andre ord; han er ikke god på noe som helst som er nytt – og det lever han så visst utrolig godt med.

Primatenes russeavis

Takket være Arne Scheie og Tippekampen på lørdager, er vår tapre protagonist slettes ikke fremmed for en lørdag i sofaen med engelsk ball. Som barn av 80-tallet har han ikke bare ytterst tvilsomme hårfrisyrer med seg i bagasjen, men også en barndom med spill på løkka og neseblod på trøya etter utallige krangler om hvem som skulle bekle hvilken drakt. Hans radikalt svekkede sjelsevner til tross, lot han seg aldri henlede til fullblods psykopati og bli Liverpool-, Manchester United eller Leeds-supporter, noe som – etter nærmere ettertanke – nok hadde spart ham for utallige ettermiddager i mer eller mindre katatoni, der han med Cure på platespilleren lå i fosterstilling og lurte på om livet hadde noe mer å by på, eller om han var dømt inn i evig og altoppslukende fotballmørke.

Selv om gleden over balløya tidvis er der, så merker vår gamle and at den til stadighet blir utfordret av de nye kringkasterne. Der Scheie var deilig nerdete, er dagens leverandør mer som en russeavis skrevet av gibbonaper som har leflet i overkant mye med «alternative» farmakologiske behandlingsmetoder.

Er det ikke dette det hele handler om? (Illustrasjonsfoto: Anders Hoven/Digitalsport)

Det erotiske sørvestlandet

Så, en sen og forblåst høstkveld, ble vår venn med ett forført på nytt. Og det på kongerikets kanskje minst erotiske sted: Jæren. Etter en togtur – som i all rettferdighet må beskrives som meget vakker – fra verdensmetropolen Stavanger, ruslet han rundt i Brynes gater, på jakt etter et stadion han ikke hadde besøkt siden Nordsjøcupen i 1991. Som i et svært alternativt Tore Renbergsk univers, gikk han under ei bru med påskriften «Ett liv – én klubb», på vei til å se to lag han aldri hadde næret videre sterke følelser for: Bryne og Egersund. To plasser han stort sett har brutt alle tenkelige fartsgrenser for å passere raskt nok, men som nå skulle få hedersplass i hans nye fotballnarrativ.

Trygt plassert under tak (regn og trekk er farlig for menn over sin beste alder), med en wienerpølse som var sprukket hardere enn en tørrlagt alkoholiker med plutselig tilgang til Vinmonopolets universalnøkkel. Denne kulinariske herlighet skulle så skylles ned med sitronbrus med mindre futt enn et julebord på Bibelbeltet og kaffe. Alt dette mens det sørlige Rogaland sendte vindkast så kraftige at da hjemmelagets midtstopper på enkelt vis skulle klarere ut av egen banehalvdel, så laget han like godt corner til motstanderen. Været var med andre ord verken spillerne eller publikums venn denne ettermiddagen.

Det var da det skjedde. På banen der Lars Gaute Bø, Ragnvald Soma, Mons Ivar Mjelde, Roger Eskeland og Knut Sirevåg alle hadde trådd sine edle skruknotter ned i gresset, der fant Mann (37) igjen en kjærlighet han trodde var borte for alltid. Nei, han snakker ikke om damen ved siden av ham som – etter at vår helt på ytterst ugrasiøst vis hadde sølt kaffe over sine benklær – så på ham med to hypnotiserende vakre brune øyne (det var, vel å merke, stort sett alt han kunne se av henne bak hetten hun brukte til å beskytte seg mot Jærens ugjestmilde klima) og sa på klingende jærmål «eg trur kanskje du trenge den her», mens hun rakte ham en serviett fra dagens kampsponsor. Det var ikke dette øyeblikket som ledet ham tilbake inn i fristelse. I stedet var det skyggenes hypnotiserende dans i flomlyset, lyden av bannskap fra spillerne og knotter som traff baksiden av legger. Det var fotball – ekte, uforfalsket, ren fotball. Ikke noe staffasje, ikke noen kommentatorer som fokuserte på dommerens valg av svettebånd i atten ulike kameravinkler og – ikke minst – ikke et hav av selverklærte «eksperter» på Twitter med et bakteppe av brustne drømmer og mangel på reelle ambisjoner.

Flammen var tilbake. Mann (37) hadde nok en gang sett lyset. Og ja, han kommer fremdeles til å vende tilbake til det oversminkede lufthodet som er Premier League. Hun med like mye substans som billig sukkerspinn. Men hver gang han ser henne inn i øynene, og hører henne snakke om statistikk for antall ballberøringer med inngrodd tånegl, så kan han alltids lukke øynene og drømme seg tilbake til Jæren. Til bortelaget som kjempet som trojanere i motvind, til pølsene og kjærlighet på pinne, til trappene som knirket litt ekstra da man gikk i dem. Til damen med servietten.

Og til flomlyset. Det vakre, deilige, hvite flomlyset…

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Pål Hægland

Stor fan av obskur fotball fra de rareste steder. Har en ekstra stor forkjærlighet for fotballen i USA, Salomonøyene og stort sett de rareste verdenshjørner. Stolt medlem av Fotballsonen siden 2012.

Legg igjen en kommentar