En fortelling om fallskjermjegeren, krigsfangen og klubblegenden. Én og samme person. 

Bernhard Carl Trautmann. Bedre kjent som Bert Trautmann. Ikke det største navnet i fotballens verden, ei heller en spiller mange andre enn Manchester City-supportere har et forhold til. Historien hans er imidlertid noe helt for seg selv.

Men hvor skal man begynne? Det er en slik historie som er like spektakulær og vakker som den grenser til usannsynlig. Vi snakker Hollywood-tendenser, og vel så det. Dekorert nazisoldat, bonde på den engelske landsbygden, keeperlegende i Manchester City og landslagstrener for blant andre Burma og Liberia. Det er et liv uten sidestykke.

Vår kjære Bert er nok mest kjent som hardhausen som spilte det siste kvarteret av FA Cup-finalen for Manchester City i 1956 med brukket nakke. En kollisjon med Birminghams Peter Murphy slår keeperen bevisstløs. Stå av og hvile? Kom ikke på tale. Tyskeren valgte å spille videre ettersom innbyttere ikke var tillatt på denne tiden. City forsvarte ledelsen etter to viktige redninger av Trautmann og vant 3-1, hans eneste store tittel for klubben. Tre dager senere oppdager klubblegen at fem nakkevirvler er skadet. Kontrastene til dagens fotball, hvor blant annet en mollefunken Alexis Sanchez deler bilder på sosiale medier med et munnsår, kunne ikke vært større.

Men det er allikevel reisen frem mot begivenhetene på Wembley i 1956 som gjør Trautmanns liv så spesielt.

BREKKER NAKKEN: Mot slutten av FA Cup-finalen i 1956 brekker Bert Trautmann nakken i duell med en Birmingham-spiller (Foto: Michael Regan/Getty Images)

En Kraut blir til

Vi skrur klokken tilbake til 1930-tallets Tyskland, en tid preget av dårlig økonomi og politisk uro. Lille Bernhard Carl fødes i et arbeiderklassestrøk i hansabyen Bremen i det nordvestre Tyskland. Sport preger hans oppvekst, og han utpreget seg i både håndball, fotball og völkerball, en variant av kanonball. Hans ferdigheter, i kombinasjon med hans lyse hår og atletiske kropp gikk ikke upåaktet hen. Ti år gammel ble Trautmann håndplukket til Deutsches Jungvolk. Underlagt Hitlerjugend, Jungvolk var en organisasjon for gutter i alderen 10 til 14 i det nasjonalsosialistiske og militarisk gjennomorganiserte Nazi Tyskland. Hensikten var å oppmuntre og utvikle unge gutters fysiske aktivitet og styrke. Alt i tråd med Hitlers visjon om den ariske herskerrase og folkefellesskapet i Det Tyske Riket. En lyslugget Bremen-gutt som gjorde sine saker såpass bra i lokale mesterskap at han ble tidelt diplom for fremragende sportslig ferdigheter av Paul von Hindenburg, Tysklands andre rikspresident, passet som hånd i hanske med dette verdenssynet.

I 1939, da krigen brøt ut, jobbet Trautmann som mekanikerlæring. På jakt etter spenning og eventyr vervet han seg i Luftwaffe. 17 år og på full fart inn i krigen. Intensjonen fra høyere hold i Luftwaffe var at han skulle tjenestegjøre som radiooperatør et stykke bak fronten. Men det skulle vise seg å bli en kort affære. Radioutstyr var noe han ikke kunne begripe seg på, og han ble tidlig overført til Spandau for å starte opptrening som Fallschirmjäger. Siden ble han sendt til det okkuperte Polen.

Spenningen han så kjært ønsket ble det dog lite av. I senere tid har Trautmann uttalt at krig virket appellerende på unggutter som han. Realiteten, derimot, var noe helt annet. Dagene der han befant seg milevis bak frontlinjen gikk grusomt sakte. Løsningen ble fotball og en rekke ureglementerte sprell. Et slikt sprell skulle siden resultere i krigsrett og en tre måneders fengselsstraff. Kasjotten fikk han ikke sett mye til, all den tid han tilbrakte på et militærsykehus med akutt blindtarmbetennelse.

Fra østfronten til vestfronten

Frisk og frikjent ble Trautmann på ny sendt tilbake til sin divisjon, som nå befant seg nær Dnepropetrovsk, bedre kjent som Dnipro i dagens Ukraina. Det tyske krigsmaskineriet hadde stagnert i løpet sommeren og høsten 1941. Over vinteren som fulgte deltok så Trautmann på en rekke suksessfulle raid mot sovjetiske forsyningslinjer, og for dette ble han forfremmet til Unteroffizier, korporal. Glemt var hans inkompetanse med radioutstyr og senere fengselsstraff.

Det påfølgende året var en berg-og-dal-bane for den tyske arméen på østfronten. Kampene på østfronten like mye en kamp mot vær- og terrengforhold som det var en krig mot en ideologisk fiende. Tysk avansement tidlig i 1942 ble siden snudd på hodet av en rekke sovjetiske motangrep, som med tilførsel av velutstyrte styrker fra Sibir gjentok initiativet i krigen. Konsekvensene av motoffensivene fra sovjetisk side var enorme. Forfrosne tyske styrker ble stadig drevet tilbake, og divisjonen Trautmann var en del av led store tap. Kun én tredjedel av dem sto igjen da hans enhet ble trukket ut fra fronten som en del av en større tysk tilbaketrekning.

For hans tjeneste på østfronten ble Trautmann tildelt fem medaljer, inkludert Jernkorset av første klasse. Nå ventet nye oppgaver på vestfronten. Som nyutnevnt Feldwebel, sersjant, ble Trautmann plassert i en nyopprettet divisjon i Frankrike som en del av forberedelsene til den forventede allierte invasjonen.

Fancy a cup of tea, Fritz?

September 1944. Operasjon Market Garden har feilet. Den britiske feltmarskalken Bernard Montgomery setter i stand Operasjon Gatwick i et forsøk på å ta seg nærmere Ruhr-området. Den syvende oktober smadres Kleve, en tysk by nær grensen til Nederland. Mirakuløst nok overlever Bert Trautmann, nå lei av krigens ødeleggelser og uten sin enhet. Han bestemmer seg så for å ta seg hjemover mot Bremen. Ingen enkel oppgave uten gyldige papirer når du er omringet av krigende styrker. Med fare for å bli dømt som desertør legger han ut på en strabasiøs flukt.

Men den skulle ikke vare lenge. Kun dager senere finner to amerikanske soldater Trautmann på en låve. Med hendene i været og redd for å bli skutt av triggerhappy amerikanere, noe som definitivt ikke var uvanlig på de kantene, rømte han. I et intervju i sine senere dager omtaler Trautmann den påfølgende flukten som den ‘raskeste 200-meteren han noensinne har løpt’.

Ei heller denne gangen varte friheten lenge. Amerikansk fangenskap ble byttet ut med britisk. 200-meteren endte på baksiden av en hekk, der Trautmann landet mitt i en gruppe med britisk soldater. Det sies at Trautmann ble ønsket velkommen på stereotypisk britisk vis med kommentaren “Hello Fritz, fancy a cup of tea?”. Etter å ha flyktet fra russisk, fransk, tysk og, nå sist, amerikansk fangenskap, følte Trautmann at nok var nok. Flere fluktforsøk blir det ikke, og krigen er over for hans del.

Det forblir uvisst om en kopp te ble servert, men det var ingen tvil om at britene ønsket å følge Genèvekonvensjonene hva gjaldt krigsfanger. Feldwebel Trautmann ble internert som britisk krigsfange i Ostend i Belgia før han ble fraktet over kanalen for avhør og overføring til fangeleir i Cheshire. Her kom det frem at Bremen-gutten hadde frivillig latt seg verve i ung alder, og ble derfor ansett som Kategori C-fange. Trautmann var dermed blitt stemplet som nazist, og en usikker fremtid lå foran han.

Bernhard blir Bert

Etter kort tid ble Trautmann derimot omklassifisert fra nazist til tysk soldat, og så flyttet til en annen fangeleir i Lancashire. Dette skulle forbli hans hjem frem til 1948. Tiden ble brukt til å spille fotball sammen med andre krigsfanger når han ikke bisto lokale bønder i området mellom St. Helens og Wigan.

Og livet på den engelske landsbygden falt tydeligvis i smak. Da fangeleiren siden legges ned, og Bernhard får tilbud om repatriering, avslås dette uten særlig betenkningstid. Og Bernhard, som nå i økende grad omtales som Bert, slår seg ned som bonde, spiller amatørfotball for St. Helens Town og finner kjærligheten med datteren til klubbsekretæren.

I sesongen som fulgte gjorde både klubben og Bert sine saker bra. Stadig flere fikk opp øynene for den tidligere Luftwaffe-mannen, som med sine akrobatiske redninger og lange utkast gjorde sakene sine virkelig godt. Så godt at klubber i det engelske ligasystemet fort viste interesse. Men så startet også et voldsomt oppstyr og rabalder i nord-England.

Demonstrasjon og hets

At klubben i ditt hjerte går hen og signerer en tidligere nazist gjorde vondt for mange. Året er 1949, og Bert Trautmann signerer for Manchester City. Sesongkortholdere kunne ikke tro det. Misnøyen var betydelig, protester fulgte, og en storstilt demonstrasjon utenfor Maine Road ble satt i stand. Tallene varierer fra 20,000 til 60,000, men at det var mange som møtte opp og var uenige i klubbens avgjørelse om å signere den tidligere fallskjermjegeren i Luftwaffe var det ingen tvil om. Det var kun fire år siden krigen var slutt. Lidelsene og fiendskapet preget fortsatt det engelske samfunnet og det politiske klimaet. Og ødeleggelsene fra tyske bombetokter over Manchester og andre britiske byer sto fortsatt klart i minne. At klubben hadde mange jødiske fans gjorde ikke akkurat saken noe bedre.

Ekstra sårt for klubbens supportere var det at Frank Swift la opp etter 48/49-sesongen. Den engelske landslagskeeperen hadde over mange år vært en viktig spiller for Manchester City. Sesongen etter krigen var over holdt han buret rent 17 av 35 kamper, en engelsk rekord som skulle stå seg i nesten 40 år. Og nå skulle plutselig en nazist erstatte klubblegenden? For mange var det ikke til å begripe. Det regelrett kokte rundt Maine Road i ukene etter signeringen.

Få, om ingen, kunne på dette tidspunktet vite at tyskeren ville vokte buret til de lyseblå i femten år fremover, samle på seg 545 opptredener og stå igjen som en av klubbens største gjennom tidene.

KLUBBLEGENDE: Manchester City æret klubblegende Bert Trautmann da han gikk bort i 2013 (Foto: Alex Livesey/Getty Images)

Fra bråk til beundring

Mye protest og hets fulgte i de neste månedene. Det til tross for at klubbens kaptein, Erik Westwood, og andre aktører i og rundt klubben gikk ut i media med støtteerklæringer. For det var ikke bare på hjemmekamper hvor Trautmann ble møtt med skjellsord. Som tidligere Luftwaffe-mann var han et yndet hatobjekt fra Portsmouth i sør til Huddersfield i nord.

Utover i sesongen fikk fløyten en annen lyd. Men det tok tid. Medieomtalen av Trautmann var gjennomgående stor, både i positiv og negativ forstand, og både store og små forståsegpåere hadde sine meninger.

Til slutt var det ferdighetene på banen som trumfet burvokterens fortid som nazist. Savnet etter Frank Swift var raskt historie, og Trautmann ble en publikumsyndling på Maine Road. Selv på bortebane mottok han støtt og stadig stående ovasjoner og jubel i det han ruslet ned til sin ende av banen. Ikke bare var han en stor keeper, både i fysisk og ferdighetsmessig forstand, han var en ydmyk og imøtekommende person overfor klubbens tilhengere.

Trautmanss første sesong for Manchester City endte med sportslig nedtur. Fattige 29 poeng og 68 mål imot holdt til 21. plass på tabellen. Nedrykket var et faktum. For Trautmanns del var den derimot en suksess, han vant folks hjerter med heltemodig innsats i målgården, akrobatiske ferdigheter og en rekke spektakulære lange utkast. Mens det for målvakter på denne tiden gikk sport i å sparke den lærkulen så langt ut på banen som leddbånd og ankler kunne holde, valgte Bert en annen fremgangsmåte. Inspirert av Ungarns sisteskanse Gyula Grosics’ hurtige utkast, og som tidligere håndballspiller, søkte tyskeren etter kantspillere for hurtig igangsettelse med sine karakteristiske lange utkast. Sistnevnte skulle vise seg å bli et viktig og avgjørende taktisk trekk for klubben den kommende sesongen, som endte med opprykk på første forsøk, og utover 1950-tallet der klubben blant annet tok seg til flere FA Cup-finaler, blant annet den famøse 1956-finalen der Trautmann avsluttet kampen med brukket nakke.

1956 var også året han ble hyllet av et samlet Fotball-England og kronet som årets spiller, knappe tolv år etter at han, på rømmen fra amerikanske soldater, ble hilst velkommen med en kopp te av et knippe briter.

Eksotisk trenerkarriere

16. april 1964. 47,000 mennesker møter opp for å hylle Trautmann en siste gang på Maine Road. Med kapteinsbindet på armen leder Bert et kombinert Manchester City og Manchester United All Stars Team, med blant andre Bobby Charlton, Dennis Law på laget. En femtenårs reise i den lyseblå delen av Manchester var kommet til sin ende, og en keeperlegende takket av.

HYLLES: Bert Trautmann hylles av det tyske fotballforbundet. (Foto: Marcus Giliar/Pool-Getty Images)

Som så mange andre fotballspillere, både før og etter han, var Bert usikker på hva han skulle ta seg til etter endt karriere. Et jobbtilbud som manager for Stockport tikket inn, og han hoppet på. Med stramt budsjett og en klubb i fritt fall gjennom divisjonene fikk eks-keeperen utrettet lite. Uenigheter om styre og stell med klubbens direktører, samt svake sportslige resultater, gjorde sitt til at Trautmann tok sin frakk og gikk allerede i 1966.

Dernest fulgte en nomadisk tilværelse som trener i Europa og lengre ut i periferien. Én sesong i tyske Preußen Münster ble etterfulgt av noen måneder i Opel Rüsselsheim, før han på vegne av det tyske fotballforbundet ble sendt på oppdrag til nasjoner med svak fotballstruktur, marginale fotballtradisjoner og/eller ikke-eksisterende fasiliteter. Første stopp på reisen var Burma (senere Myanmar), som han i 1971 kvalifiserte for OL det påfølgende året. Det påfølgende tiåret tok han til lignende oppgaver i Tanzania, Liberia og Pakistan, før han trakk seg ut av fotballen.

Bernhard “Bert” Carl Trautmann gikk bort 19. juli 2013. Fallskjermjegeren, krigsfangen og klubblegenden ble 89 år gammel.

 

Annonse

Kommentarer

Om forfatter

Legg igjen en kommentar