Oscar Tabarez og den uruguayanske arven

I 1966 uttalte daværende landslagssjef for Uruguay, Ondino Viera, at ‘mens andre land har deres historie, så har Uruguay sin fotball’.

40 år senere, i 2006, ligger fotballgiganten med brukket rygg og den tidligere fotballstormakten som tok Europa med storm og vant OL-gull i 1924 og 1928, og senere vant det første verdensmesterskapet i fotball i 1930, har lite å vise til de seneste årene. Landet har kun kvalifisert seg for ett verdensmesterskap siden 1990, da Óscar Washington Tabárez Silva førte Uruguay til en åttendelsfinale i Italia-VM, og man har ikke hevdet seg i Copa America siden finalekampen man tapte i 1999.

I mars 2006, etter at det er klart at sommerens VM-sluttspill går uten Uruguay, hentes Tabárez tilbake. Spol fram til 2. juli 2010. Stedet er Soccer City i Johannesburg. Etter 120 minutter er ingenting avgjort i en forrykende kvartfinale mellom Uruguay og Ghana. Det hele skal avgjøres på straffespark, det vakreste og samtidig mest brutale som finnes i fotball. Klubbnomaden Sebastián Abreu går frem for å ta Uruguays femte- og siste straffe. Scoring gir avansement. Med en helfrekk chip sender han Uruguay til sin første semifinale i et verdensmesterskap siden 1970. Hjemme i Uruguay koker det.

To år senere, i juni 2012, er landet med like mange innbyggere som det finnes registrerte fotballspillere i nabolandet Brasil rangert som verdens nest beste på FIFA-rankingen.

Hvordan har det seg at det lille landet, skvist mellom Argentina i vest og Brasil i nord, kan gjøre det såpass godt?

Året etter bragden i Sør Afrika gikk de attpåtil hen og vant Copa America for første gang siden 1995. I Brasil-VM 2014 tre år senere tok de seg videre fra en gruppe bestående av Italia, England og Costa Rica. Og i sommer er de på ny kvalifisert til VM-sluttspillet, og skal måle krefter mot Egypt, Saudi Arabia og vertsnasjon Russland i gruppespillet.

SUKSESS I SØR AFRIKA: Laget som tok seg til semifinale i VM i 2010. Foto av: Doug Pensinger/Getty Images.

I løpet av en 12-års periode har en tidligere grunnskolelærer gjenreist den gamle stoltheten La Celeste, de himmelblå, og satt Uruguay tilbake på fotballkartet. Dette er fortellingen om en sta fotballtrener og den uruguayanske fotballarven.

El Proceso
Vi skriver 2006. Mens Paraguay, Brasil, Argentina og Ecuador skal representere Sør Amerika i VM-sluttspillet i Tyskland går Óscar Tabárez i gang med et storstilt prosjekt som tar sikte på å føre Uruguay tilbake til toppen. Fundamentet i nysatsningen er det Tabárez presenterer som El Proceso de Institucionalización de Selecciones y la Formación de sus Fútbolistas, eller Prosessen, som legger føringer og selve rammeverket for landslagsfotballen i Uruguay, fra U15-nivå til seniorlandslaget. En tradisjonell 4-3-3 skulle gjeninnføres og man skulle legge forholdene bedre tilrette for at fotballkomplekset Complejo Celeste, fotballforbundets fasiliteter på over ti hektar en halvtimes kjøretur utenfor hovedstaden Montevideo, skulle utvikle mennesker såvel som fotballspillere.

Utfordringene var dog mange. I et intervju i senere tid har den normalt sett mediesky og reserverte Óscar Tabárez uttalt seg om tingenes tilstand da han overtok i 2006. Han snakket om et fotballforbund som manglet visjon og en stolt fotballnasjon som hadde mistet sin identitet og sitt omdømme.

– Da jeg overtok som landslagstrener var det til og med vanskelig å finne motstandere. Vi slo knapt nok fra oss internasjonalt, vi hadde ikke kvalifisert oss til VM-sluttspillet og det tidligere trenerapparatet spilte knapt én eneste treningskamp før kvalifiseringskamper. Vi måtte reise jorden rundt for å få spilt en håndfull treningskamper, poengterte Tabárez den gang, og viste med det til treningskampene som ble spilt i blant annet Serbia, Egypt, Georgia, Sør Afrika, Norge og Japan i perioden 2006-2008.

Skulle man kunne føre Uruguay tilbake til gamle høyder måtte landets stolte tradisjoner og meritter løftes frem. Det insisterte Tabárez på. Viktigheten og betydningen av det å spille i den himmelblå drakten skulle dyrkes, og La Celeste sin historie skulle læres bort. For Uruguay har tradisjoner med fotball. Sterke sådanne sågar.

Den uruguayanske arven
I 1924 reiste Uruguay med båt over Atlanterhavet for å delta i det første verdensmesterskapet i fotball, da organisert som en del av de olympiske leker i Frankrike det året. Året i forveien hadde Uruguay arrangert, og vunnet, det andre søramerikanske mesterskapet på rad, i dag kjent som Copa America. Lite visste europeere om fotballens utbredelse og suksess i Sør Amerika, og mannskapet fra Uruguay ble av den grunn tvunget til å spille oppvisningskamper i Spania. Motstanden ble feid av banen, den ene etter den andre. Da turneringen i Paris startet opp fortsatte Uruguay der de slapp. De så seg aldri tilbake etter å ha valset over Jugoslavia og vunnet 7-0 i første runde, og reiste til slutt hjem som olympiske mestere. Fire år senere gjentok suksessen seg, denne gangen med Argentina som både deltager og finalemotstander.

Uruguay har en fotballhistorie og med det en fotballkultur som få, kanskje ingen, land i verden kan vise til. Vi snakker om et land som foruten to OL-gull på 1920-tallet, har vært verdensmestere to ganger, spilt åttendelsfinale i VM tre ganger, spilt kvartfinale én gang og semifinale to ganger. Og det er landet som har vunnet flest Copa Americas med sine 15 triumfer, én mer enn Argentina og hele syv flere enn Brasil, samt flest topp-fire plasseringer.

Deres meritter taler for seg selv. Uruguay har alltid vært en maktfaktor ikke bare i søramerikansk fotball, men også i verden. En fotballgigant mellom to andre giganter. En av de minste nasjonene på kontinentet, men allikevel blant de tre store i fotballsammenheng.

Selve essensen av deres fotballhistorie og -kultur, og deres enorme suksess på fotballbanen populasjon tatt i betraktning, er ofte tilskrevet det som omtales som Garra Charrúa, den uruguayanske mentaliteten. Uttrykket som i bokstavelig forstand kan oversettes til ‘kloen av Charrúa’ og figurativt til en form for dedikasjon, vilje og tro på seg selv som kjenner ingen grenser. Charrúa referrer til Charrúa-folket, et nomadisk folkeslag som holdt til i de sørlige områdene av dagens Uruguay, Entre Ríos-provinsen i Argentina og Rio Grande du Sol-provinsen i Brasil, og deres maniske kampånd og brutale motsetning til de spanske invasjonsstyrkene på kontinentet. Å overgi seg var ikke et alternativ, uansett hva.

I moderne tid har denne mentaliteten blitt ansett som en del av den nasjonale ånden til uruguayanere.

Og det er en tilnærming som har manifestert seg på fotballbanen helt siden fotballen gjorde sitt inntog i det lille landet gjennom engelske sjømenn og arbeidere i forbindelse med byggingen og utbredelsen av jernbanen på det søramerikanske kontinentet i siste halvdel av 1800-tallet.

Det er en tanke som gir gjenklang hos fotballspeider og Uruguay-kjenner fremfor noen andre i Norge, Terje Liverød. Den tidligere fotballspilleren, som har stått bak overgangene til flere søramerikanske toppspillere til europeiske klubber, mener det gir liten mening å snakke om talentutvikling for å finne svaret på Uruguays suksess.

– Talent- eller spillerutvikling er et misforstått om ikke misbrukt begrep. Tilfellet Uruguay har i første rekke ikke med spillerutvikling å gjøre, sier Liverød.

Det er like naturlig som det er åpenbart. Spillere utvikles ikke ved nasjonale samlinger. Til det forekommer de altfor sjeldent.

Liverød peker isteden på landets stolte historie. For i Uruguay snakker alle om mentalitet.

– Uruguay har alltid fostret gode stjerner. Alcides Ghiggia, matchvinneren i VM-finalen i 1950, og briljante Enzo Francescoli på VM-laget i 1990 er noen eksempler. At en del spillere nå er mer kjente i Europa enn disse tre har med dagens internasjonale fotball å gjøre. Tidligere vekslet ikke spillerne klubber eller gikk til Europa på samme måte som de gjør i dag. Og ikke minst, det var ikke det samme mediafokuset og tilgangen på informasjon om fotballen i Sør Amerika generelt har ikke alltid vært som den er nå.

– Hvorfor de, med 3,5 millioner innbyggere, alltid har vært en fotballnasjon i verdensklasse som kontinuerlig fostrer toppspillere er en mer kompleks problemstilling enn som så. Det finnes ikke ett svar med to streker under, men heller flere der kultur, historie, pasión og dedikasjon er vesentlige elementer, forteller Liverød.

– Hver gang en uruguayaner spiller en fotballkamp, uansett hvor og mot hvem, så går han ut på banen i troen på at han kan vinne. Når så landslaget drar til VM så gjør de det i tro på at de kan gå hele veien. Hver eneste spiller har en tro, håp og drøm om å reise hjem som verdensmester.

– Og de gjør hva som helst for å vinne, kamp etter kamp. Deres innstilling forteller noe om en helt spesiell mentalitet. En uruguayaner går gjennom veggen om nødvendig. De er laget og skrudd sammen av noe helst spesielt, illustrerer Liverød.

Dette kom særlig til uttrykk i kvartfinalen mellom Ghana og Uruguay i fotball-VM 2010. I kampens siste minutt redder Luis Suárez en avslutning fra Ghanas Dominic Adiyiah på strekken med to strake hender i været. Scoring hindret, men det medfører marsjordre og ghanesisk straffe. Scoring blir så hindret igjen, men denne gangen på lovlig vis av keeper Fernando Muslera. Store protester fulgte, særlig da Ghana røk i straffesparkkonkurranse.

ALT FOR Å VINNE: Luis Suárez gjør alt han kan for å unngå baklengsmål i kvartfinalen mot Ghana i 2010. Foto av: Michael Steele/Getty Images

De fleste mente Suárez hadde jukset og med det frarøvet Ghana en semifinaleplass. Trener Tabárez og eks-landslagsspiller Gus Poyet var uenige. De mente Suárez hadde handlet på instinkt og at det ikke kvalifiserte som juks. Suárez’ landslagssjef mente at hans stjernespiss ikke kunne lastes for at Ghana ikke omsatte straffesparket de ble gitt. Så enkelt som det. Poyet, på sin side, gikk så langt som å antyde at Suárez hadde ‘tatt en for laget’ og at han stilte opp på vegne av sitt land for å unngå tap.

Juks eller ei, Uruguay sto igjen som vinner og det var det som var betydde noe.

Sta og konsekvent
I møte med den moderne, globaliserte fotballen har utfordringene stått i kø for La Celeste. Uruguay er et lite land med få innbyggere og hvor den uruguayanske ligaen i lengre tid har slitt økonomisk. Med rikere klubber i Mexico, Argentina og Brasil har veien ut av Uruguay vært kort for spillere som har vist potensial tidlig. Men Óscar Tabárez, en erfaren trener med bred erfaring fra klubbfotball i Colombia, Argentina og Uruguay, samt noen år i Italia og Spania, har snudd utfordring til mulighet.

Uruguay måtte bli et vanskelig lag å bryte ned, og dette forsto Tabárez bedre enn noen andre. Nøkkelen fant Tabárez i koordineringen og samkjøringen av landslagene med en felles grunntanke.

For det Uruguay mangler i form av færre fotballspillere og mindre økonomiske muskler, har de kompensert for med nasjonal lidenskap og stolthet. Deres ubegrensede tro på deres kollektive styrker og identitet gjør at Uruguay stadig slår godt fra seg i møte med det som i utgangspunktet anses som bedre lag. Han kalles ikke El Maestro for ingenting, gamle Tabárez.

Arven fra Uruguays storhetstid har utvilsomt spilt en uvurderlig rolle. Som landslagsspiller skulle lære hva det innebar å ikle seg den himmelblå landslagsdrakten, om den uruguayanske fotballtradisjonen, om spillestil, formasjon og system. Resultatet er en rød tråd hva gjelder disiplin og holdninger via spillertyper til spillesystem fra U15-nivå til A-landslaget.

Og det er lite som har en tydeligere rød tråd enn Tabárez’ taktiske tilnærming, der stabilitet og kontinuitet er hans holdepunkter. Ja, faktisk har han vært såpass tro til sine idealer og den samme kjernen med spillere at han ofte oppfattes som både sta og rigid av enkelte.

EN STA VISJONÆR: Óscar Tabárez er kjent for å være tro til sine prinsipper og de samle spillere. Foto av: Buda Mendes/Getty Images.

– Han tviholder på enkelte spillere, noen ofte alt for lenge. Han har vært meget konsekvent, fulgt sin linje og vært sin oppfatning og filosofi tro. Han bygger langsiktig hvor eventuell kortsiktig motgang ikke har rokket ved dette, sier Terje Liverød.

Et blikk på den uruguayanske adelskalenderen underbygger det Liverød poengterer. De ti spillerne med flest landskamper er alle fra Tabárez regjeringstid. Det vitner om en trener som er konsekvent i sine uttak, og som bygger laget rundt en stamme av spillere. Interessant nok er det faktum at flere av spillerne som har utgjort stammen i Tabárez’ Uruguay er spillere som ikke engang har vært fast inventar i sine respektive klubblag. Mangeårige landslagskaptein Diego Lugano er et eksempel på en sentral spiller som ofte satt på benken i sine klubblag. Eks-Barcelona og eks-Juventus-stopperen Martin Caceres et annet.

– For Tabárez har personlighet og betydning for gruppens sammensetning, helhet og prestasjonsevne i mange tilfeller vært overordnet prestasjoner for klubblag. Han har lagt enormt stor vekk på å bygge en homogen gruppe av riktige spillertyper, tilføyer Liverød.

Systemet Tabárez har dyrket er i all hovedsak ulike varianter av en 4-4-2-formasjon. Men det var en mer flytende og offensiv 4-3-3 han opprinnelig ønsket å erobre verden med. Det varte ikke lenger. Noen braksuksess ble det ikke i sin første kamp tilbake i sjefsstolen for Los Charrúas. Et sviende 0-3-tap mot Peru i Copa America i 2007 betydde at han måtte tenke nytt ettersom det var tydelig at Uruguay ikke var et lag som var ment til å dominere ballbesittelse og styre kampbildet.

Til gjengjeld hadde spillergruppen sine styrker bakover i banen, med solide og kompromissløse typer i forsvars- og midtbaneleddet, og i kontringsspillet. Enden på visen var innføringen av en mer strukturert og disiplinert 4-4-2 med organiserte og kompakte lagdeler.

– Det er her Uruguay har sin styrke: i Tabárez’ sterke tiltro til sine spillere, sier Oscar Lindgren Ortiz, Fotbollkanalens Sør Amerika-reporter.

– Han har stort sett jobbet med samme spillere gjennom hele hans regjeringstid. Han stoler 100% på denne spillergruppen, legger han til.

En solid stamme med en lovende fremtid
At Tabárez setter kollektivet i høysetet og sin lit til stram taktisk organisering er én side av saken. En annen er kvalitet nok i spillermaterialet for å kunne lykkes. Og El Maestro har en rekke toppspillere til sin disposisjon.

Fernando Muslera er en erfaren burvokter med over 300 kamper kombinert for Lazio og Galatasaray og snart 100 landskamper. Midtstopperparet utgjøres av Atletico Madrid-duoen José Giménez og Diego Godín. På høyreback finner man en Maxi Pereira, mannen med flest landskamper for Uruguay, og med nesten 300 kamper og flere tusen mil opp og ned portugisiske fotballbaner.

I midtbaneleddet har Tabárez lenge foretrukket to hardtarbeidende midtbaneslitere med løpskraft som Ríos, Gargano, González og Pérez. I senere tid, med innrykket av en ny generasjon spillere, har dette blitt ispedd teknisk finesse og overblikk. Her kan Matías Vecino, Federico Valverde, Rodrigo Bentancur, Giorgian De Arrascaeta og Nahitan Nández, samt årets stjerneskudd i italiensk Serie A, Lucas Torreira som står uten landskamper foreløpig, nevnes.

Og dagens Uruguays angrepsrekke trenger ingen videre presentasjon: Luis Suárez og Edison Cavani, nasjonens to mestscorende spillere i landslagssammenheng i sin beste alder. Tidligere hadde man en viss Diego Forlán i angrepsrekken også. Bak Suárez og Cavani finner man i tillegg Celta Vigos Maximiliano Gómez som har gjort sine saker strålende i LaLiga så langt og er spådd en lysende karriere.

POPULÆR: Liten tvil om at Luis Suárez er en populær herremann blant Uruguays supportere. Foto av: Matthias Hangst/Getty Images.

– Disiplin og organisering i kombinasjon med disse toppspillerne har tatt Uruguay dit de er i dag, mener Lindgren Ortiz.

– Nivåforskjellen til Europa er ikke like stor som før
Samtidig peker Lindgren Ortiz på flere andre aspekter som ligger til grunn for Uruguays suksess.

– Ser du på Colombia og Chile så har også de fått frem meget gode fotballag de seneste årene. Før det var også Paraguay og Ecuador gjengangere i VM-sluttspill. Og det var med betydelig mindre kjente spillere på papiret, sier Ortiz.

– At blant annet Chile, Colombia og Uruguay nå har fenomenale spillere i alle ledd kan forklares med at de søramerikanske ligaene, særlig den mexikanske, brasilianske og argentinske, har blitt betydelig bedre. Nivåforskjellen til Europa er ikke like stor som tidligere, og de betaler stadig mer penger noe som gjør at spillere blir værende på kontinentet. Og nivået i søramerikanske klubber er uhyggelig mye høyere enn hva folk flest i Europa er klar over, legger Sør Amerika-kjenneren til.

At ringvirkningene av dette er store i positiv forstand for Uruguay og Tabárez er åpenbart. Det gagner den uruguayanske ligaen såvel som spillernes utvikling. Resultatet kan ses i form av at flere klubber utfordrer de to desidert mest suksessfulle klubbene i Uruguay historisk sett. Steget opp til Peñarol og Nacional, som nesten uten unntak har gjort opp om seriegullet seg i mellom de siste hundre årene, blir stadig kortere. Det kommer utvilsomt til å bære frukter for Uruguays landslag i tiårene fremover.

Til VM for å vinne
12 år er gått siden han tok fatt på sin andre periode som landslagstrener, og Óscar Tabárez har rukket å fylle 70 år. Uruguays suksess i Tabárez’ andre periode som landslagstrener er i utgangspunktet ikke et produkt av innføring av nye prinsipper og en fotballrevolusjon, men heller om videreføring av identitet og tradisjon.

Til sommeren venter et nytt VM-sluttspill. Der kan alt skje.

For i Uruguay er det kun én ting som gjelder; fotball. Og viktigst av alt er det å vinne, uansett hvordan.

TIL VM FOR Å VINNE: José Gimenez og Uruguay satser på mer jubel til sommeren. Foto av: Chung Sung-Jun/Getty Images.